LONDON – Den østasiatiske monsunen har skylt hardt ned over Kina denne sommeren. Hundrevis av elver renner over sine bredder, og myndighetene har sendt ut flomvarsel. Tusenvis av hjem og næringsvirksomheter har blitt ødelagt. Og millioner av mennesker står i fare for å bli hjemløse. (Flomvarsel for 433 elver har blitt sendt ut per slutten av juli.)
Vannivået i Poyangsjøen, Kinas største innsjø, har steget til rekordhøye 22,6 meter. Dermed har myndighetene i den østlige provinsen Jiangxi (med en befolkning på 45 millioner mennesker) erklært «krigstilstander» og iverksatt nødtiltak. Kina har ikke stått i fare for så omfattende ødeleggelser på over 20 år, og dette er sannsynligvis bare starten.
Ødeleggende oversvømmelser er ikke noe nytt i Kina. Kinesere har måttet leve med sine voldsomme elver i tusener av år. Historisk har den politiske stabiliteten vært knyttet til myndighetenes evne til å temme disse elvene. Sist Kina ble rammet av flomkatastrofe var i 1998. Da døde mer enn 3000 mennesker, og 15 millioner mennesker mistet hjemmene sine. De økonomiske tapene beløp seg til 24 milliarder dollar. Flomfarens politiske betydning fikk myndighetene til å iverksette strakstiltak, deriblant jordreformer og investeringer i infrastruktur, for å forhindre nye katastrofer.
Kina har siden vokst fram og blitt verdens nest største økonomi, som følge av landets modernisering og industrialisering. En av de fremste suksessfaktorene har vært landets imponerende infrastruktur knyttet til elver. De siste 20 årene har Kinas elver og vassdrag blitt manipulert på måter man aldri har sett før — ikke bare for å unngå det som skjedde i 1998, men også for å frambringe nok vannkraft til å opprettholde den raske industrialiseringen. Som følge av dette, slynger vannet i Yangtze-elven seg gjennom en rekke demninger og andre installasjoner, ulikt noe annet sted på kloden.
Kronjuvelen i dette systemet er De tre kløfters dam — verdens største demning — konstruert for å ta brodden av flomtoppene. I 2010 ble den nylig konstruerte demningen utsatt for sin første store test da en uvanlig kraftig La Niña-syklon kom inn fra Stillehavet. Reservoaret måtte tåle en tilførsel av 70.000 kubikkmeter vann per sekund. Vannivået steg med fire meter, men demningen holdt stand, og katastrofen ble avverget. Kinesere kunne puste lettet ut og ble styrket i troen på at Yangtze nå var temmet.
Men vannforvaltning er en pågående prosess — for farene blir aldri eliminert. Reservoaret som ligger bak De tre kløfters dam er igjen fylt til randen. Myndighetene har derfor mobilisert militæret for å forsterke elvedikene, som er siste forsvarslinje for lokalsamfunn og næringsvirksomheter lenger ned langs elven.
Selv om flom-kontrollsystemet ved Yangtze-elven neppe vil bryte fullstendig sammen, er kinesiske myndigheter bekymret — og det med rette. Utover de mulige fysiske skadene, kan et sammenbrudd ha vidtrekkende politiske konsekvenser.
En oppklarende historisk parallell til Kinas nåværende bekymringer er den store flommen langs Mississippi-elven i 1927 — den verste flommen i amerikansk historie. Etter flere måneder med kraftig nedbør, som startet sommeren 1926, hadde Mississippis sideelver nådd sin kapasitet og elvedikene brast. 70.000 kvadratkilometer land ble oversvømt, og 700.000 mennesker måtte flykte fra hjemmene sine. I likhet med dagens Kina, hadde amerikanere på denne tiden klokketro på deres evne til å temme naturen.
Utover de umiddelbare ødeleggelsene, hadde den store flommen i 1927 tre vedvarende virkninger. For det første, viste den at man aldri kan få full kontroll over vannkreftene. Investeringer i kostbar infrastruktur, slik som demninger, må følges opp med fornuftig forvaltning av elver og natur i stadig endring. Man kan ikke basere seg på sement alene. Flomsletter, forsikring og regulering av landjorda spiller også en viktig rolle.
For det andre, krever vellykket flomkontroll at man hører på lokalbefolkningen — de som blir rammet hvis elva svømmer over. Nesten hundre _år etter den store Mississippi-flommen, legger amerikanske tjenestepersoner fortsatt ut på båtturer og hørings-reiser langs den nedre delen av elva. Gjennom denne utøvelsen av demokrati må selv de mektigste institusjonene (ved lov) ta seg tid til å lytte til og ta hensyn til lokalbefolkningens bekymringer.
For det tredje, skapte flommen et økt politisk engasjement blant befolkningen på en tid da den globale maktbalansen var i endring. Det britiske imperiet, datidens største økonomi, var midt oppe i en alvorlig statsfinansiell krise. Samtidig var USA i ferd med å bli verdens ledende økonomiske makt. Bak den økonomiske suksessen lå landets jordbruk og industri.
Herbert Hoover, landets næringsminister, ledet håndteringen av flomkatastrofen. Han hadde bred støtte i befolkningen. Ett år senere, brukte Hoover denne støtten som springbrett til å sikre seg nominasjonen som Republikanernes presidentkandidat, og vant så det amerikanske presidentvalget.
Men i mellomtiden bredte det seg enorm misnøye blant bøndene langs den nedre delen av Mississippi-elven som følge av tørke på De store slettene. Den politiske misnøyen ga opphav til en bølge av populisme og proteksjonisme som toppet seg med den beryktede Smoot-Hawley Tariff Act i 1930 — utformet for å beskytte amerikanske landbruksprodukter. Tolltariffen utløste en av de mest destruktive handelskrigene på 1900-tallet, noe som forverret Den store depresjonen. Virkningene av den store Mississippi-flommen spredte seg derfor til resten av verden.
Det er langt fra sikkert hva som vil skje videre i Kina. Selv om flommen ikke skulle føre til full katastrofe, bør man revurdere forvaltningen av vannressursene. Den historiske lærdommen vi kan trekke fra 1900-tallet er klar. Vi kan administrere vannressursene, men vi kan aldri få full kontroll over dem. Og klimaendringene vil ganske sikkert gjøre det vanskeligere å temme disse kreftene i framtiden.
Verdens øyne bør være rettet mot det som nå skjer langs Yangtze-elven. Som historien viser oss, har elvebreddskriser en tendens til å nøre opp under sosiale motsetninger og bidra til politisk ustabilitet. En kinesisk flomkatastrofe vil få konsekvenser også utenfor Kina.
Oversatt av Marius Gustavson
LONDON – Den østasiatiske monsunen har skylt hardt ned over Kina denne sommeren. Hundrevis av elver renner over sine bredder, og myndighetene har sendt ut flomvarsel. Tusenvis av hjem og næringsvirksomheter har blitt ødelagt. Og millioner av mennesker står i fare for å bli hjemløse. (Flomvarsel for 433 elver har blitt sendt ut per slutten av juli.)
Vannivået i Poyangsjøen, Kinas største innsjø, har steget til rekordhøye 22,6 meter. Dermed har myndighetene i den østlige provinsen Jiangxi (med en befolkning på 45 millioner mennesker) erklært «krigstilstander» og iverksatt nødtiltak. Kina har ikke stått i fare for så omfattende ødeleggelser på over 20 år, og dette er sannsynligvis bare starten.
Ødeleggende oversvømmelser er ikke noe nytt i Kina. Kinesere har måttet leve med sine voldsomme elver i tusener av år. Historisk har den politiske stabiliteten vært knyttet til myndighetenes evne til å temme disse elvene. Sist Kina ble rammet av flomkatastrofe var i 1998. Da døde mer enn 3000 mennesker, og 15 millioner mennesker mistet hjemmene sine. De økonomiske tapene beløp seg til 24 milliarder dollar. Flomfarens politiske betydning fikk myndighetene til å iverksette strakstiltak, deriblant jordreformer og investeringer i infrastruktur, for å forhindre nye katastrofer.
Kina har siden vokst fram og blitt verdens nest største økonomi, som følge av landets modernisering og industrialisering. En av de fremste suksessfaktorene har vært landets imponerende infrastruktur knyttet til elver. De siste 20 årene har Kinas elver og vassdrag blitt manipulert på måter man aldri har sett før — ikke bare for å unngå det som skjedde i 1998, men også for å frambringe nok vannkraft til å opprettholde den raske industrialiseringen. Som følge av dette, slynger vannet i Yangtze-elven seg gjennom en rekke demninger og andre installasjoner, ulikt noe annet sted på kloden.
Kronjuvelen i dette systemet er De tre kløfters dam — verdens største demning — konstruert for å ta brodden av flomtoppene. I 2010 ble den nylig konstruerte demningen utsatt for sin første store test da en uvanlig kraftig La Niña-syklon kom inn fra Stillehavet. Reservoaret måtte tåle en tilførsel av 70.000 kubikkmeter vann per sekund. Vannivået steg med fire meter, men demningen holdt stand, og katastrofen ble avverget. Kinesere kunne puste lettet ut og ble styrket i troen på at Yangtze nå var temmet.
Men vannforvaltning er en pågående prosess — for farene blir aldri eliminert. Reservoaret som ligger bak De tre kløfters dam er igjen fylt til randen. Myndighetene har derfor mobilisert militæret for å forsterke elvedikene, som er siste forsvarslinje for lokalsamfunn og næringsvirksomheter lenger ned langs elven.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
Selv om flom-kontrollsystemet ved Yangtze-elven neppe vil bryte fullstendig sammen, er kinesiske myndigheter bekymret — og det med rette. Utover de mulige fysiske skadene, kan et sammenbrudd ha vidtrekkende politiske konsekvenser.
En oppklarende historisk parallell til Kinas nåværende bekymringer er den store flommen langs Mississippi-elven i 1927 — den verste flommen i amerikansk historie. Etter flere måneder med kraftig nedbør, som startet sommeren 1926, hadde Mississippis sideelver nådd sin kapasitet og elvedikene brast. 70.000 kvadratkilometer land ble oversvømt, og 700.000 mennesker måtte flykte fra hjemmene sine. I likhet med dagens Kina, hadde amerikanere på denne tiden klokketro på deres evne til å temme naturen.
Utover de umiddelbare ødeleggelsene, hadde den store flommen i 1927 tre vedvarende virkninger. For det første, viste den at man aldri kan få full kontroll over vannkreftene. Investeringer i kostbar infrastruktur, slik som demninger, må følges opp med fornuftig forvaltning av elver og natur i stadig endring. Man kan ikke basere seg på sement alene. Flomsletter, forsikring og regulering av landjorda spiller også en viktig rolle.
For det andre, krever vellykket flomkontroll at man hører på lokalbefolkningen — de som blir rammet hvis elva svømmer over. Nesten hundre _år etter den store Mississippi-flommen, legger amerikanske tjenestepersoner fortsatt ut på båtturer og hørings-reiser langs den nedre delen av elva. Gjennom denne utøvelsen av demokrati må selv de mektigste institusjonene (ved lov) ta seg tid til å lytte til og ta hensyn til lokalbefolkningens bekymringer.
For det tredje, skapte flommen et økt politisk engasjement blant befolkningen på en tid da den globale maktbalansen var i endring. Det britiske imperiet, datidens største økonomi, var midt oppe i en alvorlig statsfinansiell krise. Samtidig var USA i ferd med å bli verdens ledende økonomiske makt. Bak den økonomiske suksessen lå landets jordbruk og industri.
Herbert Hoover, landets næringsminister, ledet håndteringen av flomkatastrofen. Han hadde bred støtte i befolkningen. Ett år senere, brukte Hoover denne støtten som springbrett til å sikre seg nominasjonen som Republikanernes presidentkandidat, og vant så det amerikanske presidentvalget.
Men i mellomtiden bredte det seg enorm misnøye blant bøndene langs den nedre delen av Mississippi-elven som følge av tørke på De store slettene. Den politiske misnøyen ga opphav til en bølge av populisme og proteksjonisme som toppet seg med den beryktede Smoot-Hawley Tariff Act i 1930 — utformet for å beskytte amerikanske landbruksprodukter. Tolltariffen utløste en av de mest destruktive handelskrigene på 1900-tallet, noe som forverret Den store depresjonen. Virkningene av den store Mississippi-flommen spredte seg derfor til resten av verden.
Det er langt fra sikkert hva som vil skje videre i Kina. Selv om flommen ikke skulle føre til full katastrofe, bør man revurdere forvaltningen av vannressursene. Den historiske lærdommen vi kan trekke fra 1900-tallet er klar. Vi kan administrere vannressursene, men vi kan aldri få full kontroll over dem. Og klimaendringene vil ganske sikkert gjøre det vanskeligere å temme disse kreftene i framtiden.
Verdens øyne bør være rettet mot det som nå skjer langs Yangtze-elven. Som historien viser oss, har elvebreddskriser en tendens til å nøre opp under sosiale motsetninger og bidra til politisk ustabilitet. En kinesisk flomkatastrofe vil få konsekvenser også utenfor Kina.
Oversatt av Marius Gustavson