NEW YORK – Siden sent tirsdag kveld har det tikket inn tekstmeldinger, på min mobil som på så mange andres, med spørsmål om hvordan dette kunne skje (som noen av mine venner, kolleger og bekjente vet, har jeg vært helt overbevist om at Donald Trump kom til å vinne dette valget lett). I stedet for å svare i detalj på hver av disse meldingene, vil jeg gi min forklaring her.
I 2300 år, i det minste siden Platons Staten, har filosofer visst hvordan demagoger og håpefulle tyranner vinner demokratiske valg. Prosessen er grei, og vi har nettopp sett den utspille seg.
I et demokrati står alle fritt til å stille til valg, inkludert personer som er fullstendig uegnet til å lede og ha ansvar for regjeringsinstitusjoner. Et avslørende tegn på at noen er uegnet som leder, er en vilje til å lyve uten skrupler, særlig ved å representere seg selv som en forsvarer mot dem folk oppfatter som fiender, både ytre og indre. Platon anså vanlige folk for å være følelsesstyrte og dermed mottakelige for slike budskap – et argument som danner det sanne grunnlaget for demokratisk politisk filosofi (som jeg har argumentert for i tidligere arbeider).
Filosofene har også alltid vært klar over at denne typen politikk ikke nødvendigvis vil lykkes. Som Jean-Jacques Rousseau hevdet, er demokratiet på sitt mest sårbare når et samfunns ulikhet har blitt forankret og skillet blitt for skarpt. Dype sosiale og økonomiske forskjeller skaper forutsetninger som lar demagoger tære på folks harme, forutsetninger som endelig fører til demokratiets fall i overensstemmelse med Platons forklaring. Rousseau konkluderte dermed med at demokratier krever utbredt likhet; bare da kan vi hindre at folks sinne lett blir utnyttet på denne måten.
I mitt eget arbeid har jeg forsøkt å beskrive, i minste detalj, hvorfor og hvordan mennesker som føler seg tilsidesatt (materielt eller sosialt), ender med å akseptere patologier – rasisme, homofobi, kvinnehat, etnisk nasjonalisme og religiøse fordommer – som de, i et samfunn med større likhet, ville ha avvist.
Og det er nettopp de materielle betingelsene for et sunt, stabilt demokrati som USA mangler i dag. Det har blitt vanlig å definere Amerika ut fra denne massive økonomiske ulikheten alene, et fenomen som ikke kan annet enn å undergrave sosial samhørighet og avle sinne. Etter at demokratisk politisk filosofi i 2300 år har antydet at demokrati ikke er bærekraftig under slike forhold, bør ingen bli overrasket over utfallet av valget i 2024.
Man kan kanskje spørre seg om hvorfor dette fallet ikke allerede har skjedd i USA. Hovedårsaken er at det forelå en uuttalt enighet blant politikere om ikke å drive en så usedvanlig splittende og voldelig form for politikk. Vi husker valget i 2008. Republikaneren John McCain kunne ha appellert til rasistiske stereotyper og konspirasjonsteorier om Barack Obamas fødsel, men han nektet å ta denne veien, og som kjent korrigerte han en av sine egne støttespillere da hun foreslo at den demokratiske kandidaten var en utenlandskfødt «araber». McCain tapte, men han huskes som en amerikansk statsmann med upåklagelig integritet.
Det er riktignok ikke til å stikke under stol at amerikanske politikere appellerer jevnlig til rasisme og homofobi på mer subtile måter for å vinne valg; det er tross alt en vellykket strategi. Men den stilltiende avtalen om ikke å føre en slik politikk eksplisitt – det den politiske teoretikeren Tali Mendelberg kaller likestillingsnormen – har utelukket åpenbar appellering til rasisme. I stedet har dette måttet gjøres ved hjelp av skjulte meldinger, hundefløyte-taktikk og stereotypier (som ved å snakke om «latskap og kriminalitet i bysentrene»).
Men under forhold med dyp ulikhet blir denne kodede formen for politikk til slutt mindre effektiv enn den eksplisitte typen. Det Trump har gjort siden 2016, er å kaste ut den gamle stilltiende avtalen, stemple innvandrere som skadedyr og politiske motstandere som «fiendene på innsiden». Det gjør at filosofene får rett i sin gamle kunnskap: En slik eksplisitt «oss mot dem»-politikk kan være svært effektiv.
Demokratisk politisk filosofi har dermed fått rett i analysen av Trump-fenomenet. Tragisk nok gir den også en klar spådom om vi nå kan forvente. Ifølge Platon vil den typen person som driver kampanje på denne måten, regjere som en tyrann.
Med bakgrunn i alt Trump har sagt og gjort under denne kampanjen og i sin første periode, kan vi forvente at Platon vil få rett nok en gang. Det republikanske partiets dominans over alle regjeringsgrener vil gjøre USA til en ettpartistat. Fremtiden vil kunne by på sporadiske muligheter der andre vil kunne kjempe om makten. Men uansett hvilke politiske konkurranser som venter, vil de mest sannsynlig ikke oppfylle kravene til frie og rettferdige valg.
Oversatt av Astri Tresse
NEW YORK – Siden sent tirsdag kveld har det tikket inn tekstmeldinger, på min mobil som på så mange andres, med spørsmål om hvordan dette kunne skje (som noen av mine venner, kolleger og bekjente vet, har jeg vært helt overbevist om at Donald Trump kom til å vinne dette valget lett). I stedet for å svare i detalj på hver av disse meldingene, vil jeg gi min forklaring her.
I 2300 år, i det minste siden Platons Staten, har filosofer visst hvordan demagoger og håpefulle tyranner vinner demokratiske valg. Prosessen er grei, og vi har nettopp sett den utspille seg.
I et demokrati står alle fritt til å stille til valg, inkludert personer som er fullstendig uegnet til å lede og ha ansvar for regjeringsinstitusjoner. Et avslørende tegn på at noen er uegnet som leder, er en vilje til å lyve uten skrupler, særlig ved å representere seg selv som en forsvarer mot dem folk oppfatter som fiender, både ytre og indre. Platon anså vanlige folk for å være følelsesstyrte og dermed mottakelige for slike budskap – et argument som danner det sanne grunnlaget for demokratisk politisk filosofi (som jeg har argumentert for i tidligere arbeider).
Filosofene har også alltid vært klar over at denne typen politikk ikke nødvendigvis vil lykkes. Som Jean-Jacques Rousseau hevdet, er demokratiet på sitt mest sårbare når et samfunns ulikhet har blitt forankret og skillet blitt for skarpt. Dype sosiale og økonomiske forskjeller skaper forutsetninger som lar demagoger tære på folks harme, forutsetninger som endelig fører til demokratiets fall i overensstemmelse med Platons forklaring. Rousseau konkluderte dermed med at demokratier krever utbredt likhet; bare da kan vi hindre at folks sinne lett blir utnyttet på denne måten.
I mitt eget arbeid har jeg forsøkt å beskrive, i minste detalj, hvorfor og hvordan mennesker som føler seg tilsidesatt (materielt eller sosialt), ender med å akseptere patologier – rasisme, homofobi, kvinnehat, etnisk nasjonalisme og religiøse fordommer – som de, i et samfunn med større likhet, ville ha avvist.
Og det er nettopp de materielle betingelsene for et sunt, stabilt demokrati som USA mangler i dag. Det har blitt vanlig å definere Amerika ut fra denne massive økonomiske ulikheten alene, et fenomen som ikke kan annet enn å undergrave sosial samhørighet og avle sinne. Etter at demokratisk politisk filosofi i 2300 år har antydet at demokrati ikke er bærekraftig under slike forhold, bør ingen bli overrasket over utfallet av valget i 2024.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
Man kan kanskje spørre seg om hvorfor dette fallet ikke allerede har skjedd i USA. Hovedårsaken er at det forelå en uuttalt enighet blant politikere om ikke å drive en så usedvanlig splittende og voldelig form for politikk. Vi husker valget i 2008. Republikaneren John McCain kunne ha appellert til rasistiske stereotyper og konspirasjonsteorier om Barack Obamas fødsel, men han nektet å ta denne veien, og som kjent korrigerte han en av sine egne støttespillere da hun foreslo at den demokratiske kandidaten var en utenlandskfødt «araber». McCain tapte, men han huskes som en amerikansk statsmann med upåklagelig integritet.
Det er riktignok ikke til å stikke under stol at amerikanske politikere appellerer jevnlig til rasisme og homofobi på mer subtile måter for å vinne valg; det er tross alt en vellykket strategi. Men den stilltiende avtalen om ikke å føre en slik politikk eksplisitt – det den politiske teoretikeren Tali Mendelberg kaller likestillingsnormen – har utelukket åpenbar appellering til rasisme. I stedet har dette måttet gjøres ved hjelp av skjulte meldinger, hundefløyte-taktikk og stereotypier (som ved å snakke om «latskap og kriminalitet i bysentrene»).
Men under forhold med dyp ulikhet blir denne kodede formen for politikk til slutt mindre effektiv enn den eksplisitte typen. Det Trump har gjort siden 2016, er å kaste ut den gamle stilltiende avtalen, stemple innvandrere som skadedyr og politiske motstandere som «fiendene på innsiden». Det gjør at filosofene får rett i sin gamle kunnskap: En slik eksplisitt «oss mot dem»-politikk kan være svært effektiv.
Demokratisk politisk filosofi har dermed fått rett i analysen av Trump-fenomenet. Tragisk nok gir den også en klar spådom om vi nå kan forvente. Ifølge Platon vil den typen person som driver kampanje på denne måten, regjere som en tyrann.
Med bakgrunn i alt Trump har sagt og gjort under denne kampanjen og i sin første periode, kan vi forvente at Platon vil få rett nok en gang. Det republikanske partiets dominans over alle regjeringsgrener vil gjøre USA til en ettpartistat. Fremtiden vil kunne by på sporadiske muligheter der andre vil kunne kjempe om makten. Men uansett hvilke politiske konkurranser som venter, vil de mest sannsynlig ikke oppfylle kravene til frie og rettferdige valg.
Oversatt av Astri Tresse