LONDON – Verden kan prise seg lykkelig over at Donald Trump ikke lenger sitter i Det hvite hus. Da han satt ved makten, så han opp til Russlands president Vladimir Putin og hans brutale, autoritære styresett. Trump stolte som kjent mer på despoten i Kreml enn sitt eget etterretningsapparat i spørsmålet om Russland hadde blandet seg inn i det amerikanske valget. Og etter å ha beskrevet Putins framferd som «genial» bare noen timer før Russland igangsatte en massiv invasjon av Ukraina, var Trump frekk nok til å hevde at angrepet ikke ville ha funnet sted dersom han selv var president.
Da Putin økte atomvåpenberedskapen, reagerte president Biden med nødvendig ro og besindighet. Hva en panisk Trump ville ha gjort, er det best å ikke tenke på.
Trump brukte sitt presidentskap på å underminere USAs allierte i Europa og Øst-Asia. Etter at Biden tok over, har han klart — med tålmodighet og taktfullhet — å gjenopprette en felles front. Tyskland har endelig gjort det flere amerikanske administrasjoner, inkludert Trump-administrasjonen, har ønsket; landet har økt forsvarsbudsjettet. Tyskland spiller nå en viktig rolle i støtten til Ukraina (selv om dette nok er en reaksjon på Putins handlinger mer enn et svar på det Biden har gjort).
Ifølge en nylig gjennomført spørreundersøkelse, tror 62 % amerikanere at Russland ikke ville ha invadert Ukraina dersom Trump fortsatt var president. Og 59 % tror årsaken til det russiske angrepet er at Biden er for svak som president. En annen undersøkelse, gjennomført på vegne av Fox News før invasjonen, viser at flere republikanere har et negativt syn på Biden (92 %) enn på Putin (81 %).
Selv om meningsmålinger ikke alltid er til å stole på, krever disse oppsiktsvekkende tallene en forklaring. Når det kommer til utenrikspolitikk (noe som ikke interesserer de fleste amerikanere) blir Biden bedømt negativt nesten uansett hva han gjør. Mange ser ham enten som en svekling (en «appeaser») som lot Afghanistan i stikken, som duller med europeerne og som er for veik vis-a-vis Russland. Mens andre ser ham som en kaldkrigskriger som framprovoserte den russiske invasjonen ved at han ikke kom Putin i møte og tok hensyn til hans sikkerhetsbehov.
Biden har ulykkeligvis også måttet håndtere ettervirkningene av koronapandemien. Blant disse er høye bensinpriser (noe som interesserer de fleste amerikanere), tiltagende inflasjon og økt gatekriminalitet. Ikke noe av dette er Bidens feil, men det er han som nå sitter med ansvaret. Som et resultat av dette, er det stor fare for at demokratene mister sitt snaue flertall i Kongressen i mellomvalget i november.
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Jeg tror imidlertid at Bidens problemer stikker mye dypere. Dette har til dels å gjøre med hans alder. Som 79-åring er han en gammel mann. Og ikke bare det. Han er en gammel hvit liberal mann som personifiserer en verden som er i ferd med å smuldre opp så raskt at den nesten ikke eksisterer lenger. Han er det medtatte, rynkete ansiktet til Pax Americana — det til tider velmenende og til tider svikefulle amerikanske hegemoniet over det som tidligere ble kalt den «frie verden». Beskyttet av amerikansk militærmakt, har vesteuropeere så vel som japanere og sørkoreanere kunnet nyte godt av historiske sikkerhetsgarantier helt siden slutten av andre verdenskrig.
Nå er solen på vei ned i denne amerikanskledete verdenen, og ikke bare fordi alt en eller annen gang må ta slutt. Framveksten av rivaliserende supermakter er uunngåelig. Vesten gikk seiersstolt ut av den kalde krigen med påstander om historiens slutt. Men historien ender aldri. USAs relative tilbakegang henger også sammen med denne tendensen til hovmod. Skjødesløse kriger, spesielt i Vietnam og Midtøsten, endte i katastrofer som gjorde stor skade på USAs globale anseelse.
Likevel er eksterne fiender sjelden den eneste årsaken til at imperier går overende, selv et uformelt ett som det amerikanske. Det er vanligere at imperier går tom for krefter. Den indiske forfatteren Nirad C. Chaudhuri har ved en anledning sagt at slutten på det britiske herredømmet i India kom som følge av «sheer funk». Han mente selvsagt å provosere, men han hadde et poeng. Når imperialister mister troen på seg selv og det de står for, er enden nær.
Noe lignende skjedde i Sovjetunionen rundt 1990, da lederne av et sklerotisk kommunistparti mistet lysten til å holde liv i et døende imperium. Sovjetunionen kollapset raskt. USA og dets allierte gjorde ikke noe for å dempe ydmykelsen. Putin, som var KGB-offiser i Øst-Tyskland på slutten av 80-tallet, har siden pønsket ut sin hevn.
Det er ikke sikkert at det vil rakne like fort for USA; landet er fortsatt svært rikt og har en overveldende militærmakt. Men stadig færre amerikanere føler i dag for å opprettholde Pax Americana, som tross alt koster veldig mye. Republikanere som helt og holdent har hengitt seg til Trump, lengter tilbake til 1930-tallet da tilhengere av America First fremmet amerikansk isolasjon. De ville holde seg unna konflikter i fremmede land og ville mer enn gjerne ha inngått en avtale med Hitler, en leder som noen av dem uansett beundret.
Mange av dagens yngre demokrater er minst like lunkne til at USA skal spille en så framtredende rolle i verden og ser dette som en skadelig form for nyimperialisme. De er først og fremst interessert i mangfold og inkludering på hjemmebane og kjemper for likestilling, LHBT-rettigheter og Black Lives Matter. Den gamle garden av atlantisister, som fortsatt tror på en liberal verdensorden ledet av velmenende menn (og noen få kvinner), er nå de siste mohikanere.
Biden er en av disse mohikanerne. Jeg er glad for at han har kommandoen nå, og ikke en America First-tilhenger eller en politiker som utelukkende er opptatt av sosialpolitiske reformer på hjemmebane. Men når Biden har spilt sin rolle i denne krisetiden vi lever i, håper jeg at han raskt vil forlate scenen med verdighet. Det er på tide at en yngre demokrat, som verken er isolasjonist eller kvasi-imperialist, søker seg til presidentembetet. Det trenger ikke å være en kvinne, en melaninrik person eller en som er homofil, men det hadde ikke gjort noe.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
At the end of a year of domestic and international upheaval, Project Syndicate commentators share their favorite books from the past 12 months. Covering a wide array of genres and disciplines, this year’s picks provide fresh perspectives on the defining challenges of our time and how to confront them.
ask Project Syndicate contributors to select the books that resonated with them the most over the past year.
LONDON – Verden kan prise seg lykkelig over at Donald Trump ikke lenger sitter i Det hvite hus. Da han satt ved makten, så han opp til Russlands president Vladimir Putin og hans brutale, autoritære styresett. Trump stolte som kjent mer på despoten i Kreml enn sitt eget etterretningsapparat i spørsmålet om Russland hadde blandet seg inn i det amerikanske valget. Og etter å ha beskrevet Putins framferd som «genial» bare noen timer før Russland igangsatte en massiv invasjon av Ukraina, var Trump frekk nok til å hevde at angrepet ikke ville ha funnet sted dersom han selv var president.
Da Putin økte atomvåpenberedskapen, reagerte president Biden med nødvendig ro og besindighet. Hva en panisk Trump ville ha gjort, er det best å ikke tenke på.
Trump brukte sitt presidentskap på å underminere USAs allierte i Europa og Øst-Asia. Etter at Biden tok over, har han klart — med tålmodighet og taktfullhet — å gjenopprette en felles front. Tyskland har endelig gjort det flere amerikanske administrasjoner, inkludert Trump-administrasjonen, har ønsket; landet har økt forsvarsbudsjettet. Tyskland spiller nå en viktig rolle i støtten til Ukraina (selv om dette nok er en reaksjon på Putins handlinger mer enn et svar på det Biden har gjort).
Ifølge en nylig gjennomført spørreundersøkelse, tror 62 % amerikanere at Russland ikke ville ha invadert Ukraina dersom Trump fortsatt var president. Og 59 % tror årsaken til det russiske angrepet er at Biden er for svak som president. En annen undersøkelse, gjennomført på vegne av Fox News før invasjonen, viser at flere republikanere har et negativt syn på Biden (92 %) enn på Putin (81 %).
Selv om meningsmålinger ikke alltid er til å stole på, krever disse oppsiktsvekkende tallene en forklaring. Når det kommer til utenrikspolitikk (noe som ikke interesserer de fleste amerikanere) blir Biden bedømt negativt nesten uansett hva han gjør. Mange ser ham enten som en svekling (en «appeaser») som lot Afghanistan i stikken, som duller med europeerne og som er for veik vis-a-vis Russland. Mens andre ser ham som en kaldkrigskriger som framprovoserte den russiske invasjonen ved at han ikke kom Putin i møte og tok hensyn til hans sikkerhetsbehov.
Biden har ulykkeligvis også måttet håndtere ettervirkningene av koronapandemien. Blant disse er høye bensinpriser (noe som interesserer de fleste amerikanere), tiltagende inflasjon og økt gatekriminalitet. Ikke noe av dette er Bidens feil, men det er han som nå sitter med ansvaret. Som et resultat av dette, er det stor fare for at demokratene mister sitt snaue flertall i Kongressen i mellomvalget i november.
HOLIDAY SALE: PS for less than $0.7 per week
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Jeg tror imidlertid at Bidens problemer stikker mye dypere. Dette har til dels å gjøre med hans alder. Som 79-åring er han en gammel mann. Og ikke bare det. Han er en gammel hvit liberal mann som personifiserer en verden som er i ferd med å smuldre opp så raskt at den nesten ikke eksisterer lenger. Han er det medtatte, rynkete ansiktet til Pax Americana — det til tider velmenende og til tider svikefulle amerikanske hegemoniet over det som tidligere ble kalt den «frie verden». Beskyttet av amerikansk militærmakt, har vesteuropeere så vel som japanere og sørkoreanere kunnet nyte godt av historiske sikkerhetsgarantier helt siden slutten av andre verdenskrig.
Nå er solen på vei ned i denne amerikanskledete verdenen, og ikke bare fordi alt en eller annen gang må ta slutt. Framveksten av rivaliserende supermakter er uunngåelig. Vesten gikk seiersstolt ut av den kalde krigen med påstander om historiens slutt. Men historien ender aldri. USAs relative tilbakegang henger også sammen med denne tendensen til hovmod. Skjødesløse kriger, spesielt i Vietnam og Midtøsten, endte i katastrofer som gjorde stor skade på USAs globale anseelse.
Likevel er eksterne fiender sjelden den eneste årsaken til at imperier går overende, selv et uformelt ett som det amerikanske. Det er vanligere at imperier går tom for krefter. Den indiske forfatteren Nirad C. Chaudhuri har ved en anledning sagt at slutten på det britiske herredømmet i India kom som følge av «sheer funk». Han mente selvsagt å provosere, men han hadde et poeng. Når imperialister mister troen på seg selv og det de står for, er enden nær.
Noe lignende skjedde i Sovjetunionen rundt 1990, da lederne av et sklerotisk kommunistparti mistet lysten til å holde liv i et døende imperium. Sovjetunionen kollapset raskt. USA og dets allierte gjorde ikke noe for å dempe ydmykelsen. Putin, som var KGB-offiser i Øst-Tyskland på slutten av 80-tallet, har siden pønsket ut sin hevn.
Det er ikke sikkert at det vil rakne like fort for USA; landet er fortsatt svært rikt og har en overveldende militærmakt. Men stadig færre amerikanere føler i dag for å opprettholde Pax Americana, som tross alt koster veldig mye. Republikanere som helt og holdent har hengitt seg til Trump, lengter tilbake til 1930-tallet da tilhengere av America First fremmet amerikansk isolasjon. De ville holde seg unna konflikter i fremmede land og ville mer enn gjerne ha inngått en avtale med Hitler, en leder som noen av dem uansett beundret.
Mange av dagens yngre demokrater er minst like lunkne til at USA skal spille en så framtredende rolle i verden og ser dette som en skadelig form for nyimperialisme. De er først og fremst interessert i mangfold og inkludering på hjemmebane og kjemper for likestilling, LHBT-rettigheter og Black Lives Matter. Den gamle garden av atlantisister, som fortsatt tror på en liberal verdensorden ledet av velmenende menn (og noen få kvinner), er nå de siste mohikanere.
Biden er en av disse mohikanerne. Jeg er glad for at han har kommandoen nå, og ikke en America First-tilhenger eller en politiker som utelukkende er opptatt av sosialpolitiske reformer på hjemmebane. Men når Biden har spilt sin rolle i denne krisetiden vi lever i, håper jeg at han raskt vil forlate scenen med verdighet. Det er på tide at en yngre demokrat, som verken er isolasjonist eller kvasi-imperialist, søker seg til presidentembetet. Det trenger ikke å være en kvinne, en melaninrik person eller en som er homofil, men det hadde ikke gjort noe.
Oversatt av Marius Gustavson