CAMBRIDGE – Uavhengig av hvem som vinner det amerikanske presidentvalget i november – visepresident Kamala Harris eller tidligere president Donald Trump – er det liten tvil om at utfallet vil ha mye å si for landets politiske utvikling i tiden fremover. De økonomiske konsekvensene er imidlertid mindre klare, på grunn av Trumps manglende interesse for politikk og Harris-kampanjens forsøk på å avlede oppmerksomheten fra de økte prisene på dagligvarer under Joe Biden.
Så langt har finansmarkedene stort sett vist seg å være likegyldige til valget, kanskje fordi investorer antar at verken Harris eller Trump vil sikre kontroll over begge kamrene i Kongressen, noe som begrenser deres evne til å få vedtatt meningsfull lovgivning. Både bettingmarkeder og meningsmålinger peker i retning av et usedvanlig jevnt løp. Det er derfor rimelig å konkludere med at en fastlåst politisk situasjon vil være det mest sannsynlige utfallet. Men er det det? Etter min mening har sannsynligheten økt for en full demokratisk seier – der de vinner Det hvite hus og begge kamre i Kongressen – og investorer gjør klokt i å følge nøye med på utviklingen.
Siden Biden avsluttet sin kampanje for å bli gjenvalgt som president og Harris begynte sin bemerkelsesverdige opptur, ser republikanerne – eller, mer presist, Trump – ut til å spille dam mens demokratene spiller sjakk. Selv om Det republikanske partiet ikke mangler skarpe strateger, ignorerer Trump enten rådene deres eller er ikke fokusert nok til å følge dem.
Demokratenes kampanje, derimot, er bemerkelsesverdig disiplinert. Kampanjen holder i stor grad Harris unna intervjuer og uforberedte øyeblikk (uten manuskript), med unntak av hennes intervju torsdag forrige uke, da hun satte seg ned med en velvillig innstilt CNN-korrespondent – og med visepresidentkandidat, Tim Walz, som støtte.
Denne strategien har vist seg å være svært effektiv. Harris utstråler karisma og energi i sine nøye utformede taler, og hun klarte seg ganske bra i sitt første intervju. Trump, som har dominert nyhetene i snart ti år, befinner seg nå på sidelinjen og sliter med å gjenvinne oppmerksomheten i media og blant befolkningen.
Skulle demokratene vinne Det hvite hus, beholde Senatet og gjenerobre Representantenes hus, vil Harris kunne gjennomføre omfattende økonomiske reformer. Å eliminere Senatets filibuster-regel, som demokratene gjentatte ganger har lovet å gjøre, vil gjøre det mulig for hennes administrasjon å overkjøre den republikanske opposisjonen selv med et knapt flertall. Selv om denne strategien utvilsomt vil bane vei for at republikanerne kan gjøre det samme når de til slutt kommer tilbake til makten, noe som kan føre til ustabilitet på lang sikt, virker det ikke som om det demokratiske lederskapet lar seg skremme av dette.
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Likevel: Dersom Harris og demokratene får kontroll over både den utøvende og den lovgivende makten, vil de – i det minste delvis – kunne iverksette tiltak for å håndtere det amerikanske budsjettunderskuddet – som anslås å bli 1.900 milliarder dollar i 2024 – og den økende langsiktige gjelden ved å vedta sårt tiltrengte skatteøkninger.
Harris har allerede foreslått å øke skattene for de rike og for landets bedrifter for å generere 5.000 milliarder dollar i nye skatteinntekter over det neste tiåret. Men hun vil slite med å gjennomføre sine ambisiøse progressive planer uten å øke budsjettunderskuddet eller bryte sitt løfte om ikke å øke skattene for de som tjener mindre enn 400.000 dollar i året. Harris ønsker at Donald Trump og det siste tiåret av amerikansk politikk skal bli et avsluttet kapittel. Men hun har ikke klart å beskrive på en god måte hvordan neste kapittel skal se ut.
Trump har riktignok også foreslått skatteøkninger, om enn i form av 10 % toll på alle importvarer og 60 % toll på kinesiske varer. Med tanke på at USA importerte varer verdt mer enn 3.000 milliarder dollar i 2023, kan denne tilnærmingen faktisk generere betydelige inntekter. Det er verdt å merke seg at toll er vanlig i utviklingsland med svake skattesystemer.
Men til tross for påstander om det motsatte, vil den foreslåtte Trump-tollen – selv om den teknisk sett ilegges utenlandske selskaper – til slutt føre til høyere priser for amerikanske forbrukere, som vil bære hoveddelen av kostnadene. Videre vil andre land uunngåelig gjengjelde, ved å iverksette mottiltak, noe som ytterligere vil øke kostnadene ved importerte varer.
Verken Trump eller Harris ser ut til å være spesielt interessert i å redusere budsjettunderskuddet. Harris’ økonomiske plan inneholder flere kostbare tiltak, som å gjenopprette Biden-administrasjonens skattefradrag for barn og tilby subsidier til førstegangskjøpere av boliger. Med tanke på at Harris har bakgrunn som en progressiv demokrat fra California, kan man ha en mistanke om at pengebruken knyttet til hennes politiske agenda vil kunne gå langt utover disse innledende forslagene.
Trump har lovet skattekutt for alle og lovet å gjøre trygdeytelser skattefrie, ikke bare for pensjonister med lav inntekt, men også for de velstående, som betaler høyere skatt (de har høyere skattesatser) og som dermed vil ha mest å tjene på dette. Dette er selvsagt en skjødesløstilnærming til statsfinansene.
Når det gjelder Federal Reserve, er kontrasten mellom de to kandidatene enda tydeligere. Harris har lovet å respektere sentralbankens uavhengighet. Riktignok, vil hun sannsynligvis utnevne «duer» som foretrekker å holde rentene lave, selv om det innebærer risiko for høyere inflasjon. Trump har, på sin side, sagt at presidenten bør ha et «ord med i laget» når sentralbanken diskuterer renten – hvilket vil si å vende tilbake til tiden før sentralbanken ble uavhengig. Med tanke på hvor dominerende Trump er i slike «samtaler», kan man lure på om noen andre vil få muligheten til å snakke.
Etter valget vil ideelt sett ingen av partene, uansett hvem som vinner, ha nok makt og innflytelse til å presse gjennom sin vilje. Men hvis ett parti skulle ende opp med å kontrollere Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen, er det mye mer sannsynlig at det blir demokratene enn republikanerne. Selv om en seier for Harris ville være bedre for den amerikanske folkesjelen, er det langt mindre klart hva det ville bety for økonomien.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
New research on the importance of cross-border knowledge and technology spillovers suggests that government support alone cannot guarantee success in an industry. That is why Taiwan and South Korea's semiconductor industrial policies succeeded, while China's has not.
demonstrates that while subsidies can help, knowledge and technology transfers are crucial.
To secure a lasting peace, Ukraine’s allies must make Vladimir Putin understand that he cannot dictate the terms. Guaranteeing Ukraine’s security will require increased military support, a clear path to NATO membership, and international support for President Volodymyr Zelensky’s peace plan.
outline steps that global leaders can take to ensure a Ukrainian victory and deter future Russian aggression.
CAMBRIDGE – Uavhengig av hvem som vinner det amerikanske presidentvalget i november – visepresident Kamala Harris eller tidligere president Donald Trump – er det liten tvil om at utfallet vil ha mye å si for landets politiske utvikling i tiden fremover. De økonomiske konsekvensene er imidlertid mindre klare, på grunn av Trumps manglende interesse for politikk og Harris-kampanjens forsøk på å avlede oppmerksomheten fra de økte prisene på dagligvarer under Joe Biden.
Så langt har finansmarkedene stort sett vist seg å være likegyldige til valget, kanskje fordi investorer antar at verken Harris eller Trump vil sikre kontroll over begge kamrene i Kongressen, noe som begrenser deres evne til å få vedtatt meningsfull lovgivning. Både bettingmarkeder og meningsmålinger peker i retning av et usedvanlig jevnt løp. Det er derfor rimelig å konkludere med at en fastlåst politisk situasjon vil være det mest sannsynlige utfallet. Men er det det? Etter min mening har sannsynligheten økt for en full demokratisk seier – der de vinner Det hvite hus og begge kamre i Kongressen – og investorer gjør klokt i å følge nøye med på utviklingen.
Siden Biden avsluttet sin kampanje for å bli gjenvalgt som president og Harris begynte sin bemerkelsesverdige opptur, ser republikanerne – eller, mer presist, Trump – ut til å spille dam mens demokratene spiller sjakk. Selv om Det republikanske partiet ikke mangler skarpe strateger, ignorerer Trump enten rådene deres eller er ikke fokusert nok til å følge dem.
Demokratenes kampanje, derimot, er bemerkelsesverdig disiplinert. Kampanjen holder i stor grad Harris unna intervjuer og uforberedte øyeblikk (uten manuskript), med unntak av hennes intervju torsdag forrige uke, da hun satte seg ned med en velvillig innstilt CNN-korrespondent – og med visepresidentkandidat, Tim Walz, som støtte.
Denne strategien har vist seg å være svært effektiv. Harris utstråler karisma og energi i sine nøye utformede taler, og hun klarte seg ganske bra i sitt første intervju. Trump, som har dominert nyhetene i snart ti år, befinner seg nå på sidelinjen og sliter med å gjenvinne oppmerksomheten i media og blant befolkningen.
Skulle demokratene vinne Det hvite hus, beholde Senatet og gjenerobre Representantenes hus, vil Harris kunne gjennomføre omfattende økonomiske reformer. Å eliminere Senatets filibuster-regel, som demokratene gjentatte ganger har lovet å gjøre, vil gjøre det mulig for hennes administrasjon å overkjøre den republikanske opposisjonen selv med et knapt flertall. Selv om denne strategien utvilsomt vil bane vei for at republikanerne kan gjøre det samme når de til slutt kommer tilbake til makten, noe som kan føre til ustabilitet på lang sikt, virker det ikke som om det demokratiske lederskapet lar seg skremme av dette.
PS Events: Climate Week NYC 2024
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Likevel: Dersom Harris og demokratene får kontroll over både den utøvende og den lovgivende makten, vil de – i det minste delvis – kunne iverksette tiltak for å håndtere det amerikanske budsjettunderskuddet – som anslås å bli 1.900 milliarder dollar i 2024 – og den økende langsiktige gjelden ved å vedta sårt tiltrengte skatteøkninger.
Harris har allerede foreslått å øke skattene for de rike og for landets bedrifter for å generere 5.000 milliarder dollar i nye skatteinntekter over det neste tiåret. Men hun vil slite med å gjennomføre sine ambisiøse progressive planer uten å øke budsjettunderskuddet eller bryte sitt løfte om ikke å øke skattene for de som tjener mindre enn 400.000 dollar i året. Harris ønsker at Donald Trump og det siste tiåret av amerikansk politikk skal bli et avsluttet kapittel. Men hun har ikke klart å beskrive på en god måte hvordan neste kapittel skal se ut.
Trump har riktignok også foreslått skatteøkninger, om enn i form av 10 % toll på alle importvarer og 60 % toll på kinesiske varer. Med tanke på at USA importerte varer verdt mer enn 3.000 milliarder dollar i 2023, kan denne tilnærmingen faktisk generere betydelige inntekter. Det er verdt å merke seg at toll er vanlig i utviklingsland med svake skattesystemer.
Men til tross for påstander om det motsatte, vil den foreslåtte Trump-tollen – selv om den teknisk sett ilegges utenlandske selskaper – til slutt føre til høyere priser for amerikanske forbrukere, som vil bære hoveddelen av kostnadene. Videre vil andre land uunngåelig gjengjelde, ved å iverksette mottiltak, noe som ytterligere vil øke kostnadene ved importerte varer.
Verken Trump eller Harris ser ut til å være spesielt interessert i å redusere budsjettunderskuddet. Harris’ økonomiske plan inneholder flere kostbare tiltak, som å gjenopprette Biden-administrasjonens skattefradrag for barn og tilby subsidier til førstegangskjøpere av boliger. Med tanke på at Harris har bakgrunn som en progressiv demokrat fra California, kan man ha en mistanke om at pengebruken knyttet til hennes politiske agenda vil kunne gå langt utover disse innledende forslagene.
Trump har lovet skattekutt for alle og lovet å gjøre trygdeytelser skattefrie, ikke bare for pensjonister med lav inntekt, men også for de velstående, som betaler høyere skatt (de har høyere skattesatser) og som dermed vil ha mest å tjene på dette. Dette er selvsagt en skjødesløstilnærming til statsfinansene.
Når det gjelder Federal Reserve, er kontrasten mellom de to kandidatene enda tydeligere. Harris har lovet å respektere sentralbankens uavhengighet. Riktignok, vil hun sannsynligvis utnevne «duer» som foretrekker å holde rentene lave, selv om det innebærer risiko for høyere inflasjon. Trump har, på sin side, sagt at presidenten bør ha et «ord med i laget» når sentralbanken diskuterer renten – hvilket vil si å vende tilbake til tiden før sentralbanken ble uavhengig. Med tanke på hvor dominerende Trump er i slike «samtaler», kan man lure på om noen andre vil få muligheten til å snakke.
Etter valget vil ideelt sett ingen av partene, uansett hvem som vinner, ha nok makt og innflytelse til å presse gjennom sin vilje. Men hvis ett parti skulle ende opp med å kontrollere Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen, er det mye mer sannsynlig at det blir demokratene enn republikanerne. Selv om en seier for Harris ville være bedre for den amerikanske folkesjelen, er det langt mindre klart hva det ville bety for økonomien.
Oversatt av Marius Gustavson