CAMBRIDGE – Hvis USAs tidligere president Donald Trump vender tilbake til Det hvite hus i 2025, vil han da oppnå den svake dollaren som både han og hans visepresidentkandidat, senator J.D. Vance, så gjerne ønsker? (Hvis du vil satse penger på valget, er oddsen 60 % eller bedre for at Trump vil vinne.) Deres syn er selvfølgelig at noe må gjøres for å gjenopprette USAs produksjonssektor til sin tidligere storhet, og de tror at den beste måten å oppnå dette målet på er ved å innføre høye tollsatser og devaluere dollaren.
Vance, i sin reise fra å være Never Trumper til Forever Trumper, har gjentatte ganger argumentert for at dagens sterke dollar undergraver konkurranseevnen til amerikansk arbeidskraft. Dette argumentet er uimotståelig for pressen, da det høres mer ut som sportsprat enn kjedelig økonomi, og kommentatorer har i stor grad vektlagt hvor lite innflytelse den amerikanske presidenten har over globale valutamarkeder. Det er riktignok mange presidenter og finansministre som har forsøkt å snakke dollaren opp eller ned – og feilet. Dessuten har mange spådd at framtidige skattekutt og tollsatser, hvis Trump vinner valget, faktisk vil presse opp rentene og styrke dollaren.
Men i iveren etter å påpeke feilene i Trumps tenkning – utgangspunktet i den etablerte pressen for ethvert foreslått MAGA-tiltak – har én detalj ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Som frydefulle amerikanske turister på ferie i Europa og Asia denne sommeren vet godt, er dollaren faktisk veldig sterk akkurat nå. Dette gjelder særlig hvis man ser på dollarmålinger som tar hensyn til forskjellige valutaers kjøpekraft. Enhver bred måling av realvalutakursen justert for relativ inflasjon hos USAs største handelspartnere viser at dollaren er langt over normale historiske nivåer. Bare toppene i 1985 og 2002 ser ut til en viss grad å være sammenlignbare, og i begge tilfeller falt dollaren kraftig i de påfølgende årene.
Valutakurser er, som kjent, svært vanskelige å forklare og enda vanskeligere å forutsi. Men en empirisk regelmessighet over et bredt spekter av valutapar og historiske omstendigheter er som følger: Det er en tendens til at en valuta beveger seg tilbake til gjennomsnittet når den reelle valutakursen er langt utenfor det normale. Tempoet er ikke nødvendigvis raskt. Det tar gjerne rundt tre år før en realvalutakursovervurdering halveres, men det er likevel ganske merkbart i dataene. Og den reelle justeringen trenger ikke nødvendigvis å finne sted gjennom selve valutakursen – den kan skyldes høyere inflasjon hos USAs handelspartnere, selv om dette vanligvis ikke er tilfelle.
Dette betyr at det er en viss sannhet i påstanden om at dollaren er for sterk. Dessuten antyder det at Trump kan komme til å ha flaks med dollaren (noe som ikke er usannsynlig), selv om han ikke gjør noe. Det samme vil være tilfelle hvis Kamala Harris vinner presidentvalget.
Japan, som fortsatt er verdens fjerde største økonomi, er et godt, om enn ekstremt, eksempel på denne dynamikken. I løpet av de siste tre årene har japanske yen mistet omtrent en tredjedel av sin verdi mot dollaren, selv om den samlede inflasjonen i USA har vært mye høyere. Japan har slitt med å opprettholde selv 2 % inflasjon, mens den samlede inflasjonen i USA nærmer seg 20 % i løpet av Joe Bidens tid som president. Japan var tidligere et av de dyreste landene i verden å besøke, blant de avanserte økonomiene, men er nå et av de billigste. Den kinesiske valutaen har også falt.
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
Hvilke krefter vil drive valutaer som yen og yuan opp igjen?For det første er USA på et annet punkt i sin rentesyklus. Lange amerikanske renter vil sannsynligvis holde seg langt over nivåene man så før pandemien. Korte renter forventes å gå ned mens japanske renter sannsynligvis vil stige. Og selv om en svak yen presser prisene oppover i Japan, som må importere de fleste råvarer (inkludert olje priset i dollar), bidrar flommen av lavprisvarer fra utlandet til å dempe inflasjonen i USA. Faktisk er asiatiske land så desperate etter å eksportere varer til USA før en mulig ny presidentperiode med Trump at kostnadene for å sikre seg containerskip i Øst-Asia har skutt i været.
Å forsøke å forutsi det nøyaktige tidspunktet for en nedgang i dollarens realverdi er bortkastet tid. Dollaren kan komme til å stige ytterligere før den begynner å falle, uansett hva Trump måtte si på sin nettside Truth Social. Dessverre: Selv om dollaren skulle svekke seg, heller før enn senere, vil trolig en ny Trump-administrasjon likevel iverksette sin tollpolitikk, som både Trump og Vance ser på som en politisk hensiktsmessig og effektiv løsning.
Man får håpe at en ny Trump-administrasjon ikke vil prøve å blande seg inn i valutamarkedene utover å innføre tollsatser (som er ille nok) – for eksempel ved å bruke hardhendte kapitalkontroller for å holde dollaren kunstig svak eller ved å innsette en maktesløs leder for Federal Reserve. Trump og Vance kan ha rett om kostnadene ved en høy dollar, men de fleste av løsningene de foreslår er verre enn sykdommen.
Oversatt av Marius Gustavson
Kenneth Rogoff, tidligere sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet (IMF), er professor i økonomi og offentlig politikk ved Harvard University og mottager av Deutsche Bank-prisen i finansiell økonomi i 2011. Han er medforfatter (sammen med Carmen M. Reinhart) av
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Donald Trump’s immediate, aggressive use of import tariffs has revealed a fundamental difference between his first and second term. Far from a mere negotiating strategy, the goal this time is to replace a global rules-based system of managed economic integration with coerced decoupling.
emphasizes a fundamental difference between the US trade agenda now and during the president’s first term.
Recent actions by the United States may foreshadow its withdrawal from the world’s foremost multilateral institution. Paradoxically, however, the breakdown of the multilateral order the US helped establish nearly eight decades ago could serve as a catalyst for greater international cooperation.
thinks the paradigm shift in US foreign policy could end up strengthening global solidarity.
CAMBRIDGE – Hvis USAs tidligere president Donald Trump vender tilbake til Det hvite hus i 2025, vil han da oppnå den svake dollaren som både han og hans visepresidentkandidat, senator J.D. Vance, så gjerne ønsker? (Hvis du vil satse penger på valget, er oddsen 60 % eller bedre for at Trump vil vinne.) Deres syn er selvfølgelig at noe må gjøres for å gjenopprette USAs produksjonssektor til sin tidligere storhet, og de tror at den beste måten å oppnå dette målet på er ved å innføre høye tollsatser og devaluere dollaren.
Vance, i sin reise fra å være Never Trumper til Forever Trumper, har gjentatte ganger argumentert for at dagens sterke dollar undergraver konkurranseevnen til amerikansk arbeidskraft. Dette argumentet er uimotståelig for pressen, da det høres mer ut som sportsprat enn kjedelig økonomi, og kommentatorer har i stor grad vektlagt hvor lite innflytelse den amerikanske presidenten har over globale valutamarkeder. Det er riktignok mange presidenter og finansministre som har forsøkt å snakke dollaren opp eller ned – og feilet. Dessuten har mange spådd at framtidige skattekutt og tollsatser, hvis Trump vinner valget, faktisk vil presse opp rentene og styrke dollaren.
Men i iveren etter å påpeke feilene i Trumps tenkning – utgangspunktet i den etablerte pressen for ethvert foreslått MAGA-tiltak – har én detalj ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Som frydefulle amerikanske turister på ferie i Europa og Asia denne sommeren vet godt, er dollaren faktisk veldig sterk akkurat nå. Dette gjelder særlig hvis man ser på dollarmålinger som tar hensyn til forskjellige valutaers kjøpekraft. Enhver bred måling av realvalutakursen justert for relativ inflasjon hos USAs største handelspartnere viser at dollaren er langt over normale historiske nivåer. Bare toppene i 1985 og 2002 ser ut til en viss grad å være sammenlignbare, og i begge tilfeller falt dollaren kraftig i de påfølgende årene.
Valutakurser er, som kjent, svært vanskelige å forklare og enda vanskeligere å forutsi. Men en empirisk regelmessighet over et bredt spekter av valutapar og historiske omstendigheter er som følger: Det er en tendens til at en valuta beveger seg tilbake til gjennomsnittet når den reelle valutakursen er langt utenfor det normale. Tempoet er ikke nødvendigvis raskt. Det tar gjerne rundt tre år før en realvalutakursovervurdering halveres, men det er likevel ganske merkbart i dataene. Og den reelle justeringen trenger ikke nødvendigvis å finne sted gjennom selve valutakursen – den kan skyldes høyere inflasjon hos USAs handelspartnere, selv om dette vanligvis ikke er tilfelle.
Dette betyr at det er en viss sannhet i påstanden om at dollaren er for sterk. Dessuten antyder det at Trump kan komme til å ha flaks med dollaren (noe som ikke er usannsynlig), selv om han ikke gjør noe. Det samme vil være tilfelle hvis Kamala Harris vinner presidentvalget.
Japan, som fortsatt er verdens fjerde største økonomi, er et godt, om enn ekstremt, eksempel på denne dynamikken. I løpet av de siste tre årene har japanske yen mistet omtrent en tredjedel av sin verdi mot dollaren, selv om den samlede inflasjonen i USA har vært mye høyere. Japan har slitt med å opprettholde selv 2 % inflasjon, mens den samlede inflasjonen i USA nærmer seg 20 % i løpet av Joe Bidens tid som president. Japan var tidligere et av de dyreste landene i verden å besøke, blant de avanserte økonomiene, men er nå et av de billigste. Den kinesiske valutaen har også falt.
Winter Sale: Save 40% on a new PS subscription
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
Hvilke krefter vil drive valutaer som yen og yuan opp igjen?For det første er USA på et annet punkt i sin rentesyklus. Lange amerikanske renter vil sannsynligvis holde seg langt over nivåene man så før pandemien. Korte renter forventes å gå ned mens japanske renter sannsynligvis vil stige. Og selv om en svak yen presser prisene oppover i Japan, som må importere de fleste råvarer (inkludert olje priset i dollar), bidrar flommen av lavprisvarer fra utlandet til å dempe inflasjonen i USA. Faktisk er asiatiske land så desperate etter å eksportere varer til USA før en mulig ny presidentperiode med Trump at kostnadene for å sikre seg containerskip i Øst-Asia har skutt i været.
Å forsøke å forutsi det nøyaktige tidspunktet for en nedgang i dollarens realverdi er bortkastet tid. Dollaren kan komme til å stige ytterligere før den begynner å falle, uansett hva Trump måtte si på sin nettside Truth Social. Dessverre: Selv om dollaren skulle svekke seg, heller før enn senere, vil trolig en ny Trump-administrasjon likevel iverksette sin tollpolitikk, som både Trump og Vance ser på som en politisk hensiktsmessig og effektiv løsning.
Man får håpe at en ny Trump-administrasjon ikke vil prøve å blande seg inn i valutamarkedene utover å innføre tollsatser (som er ille nok) – for eksempel ved å bruke hardhendte kapitalkontroller for å holde dollaren kunstig svak eller ved å innsette en maktesløs leder for Federal Reserve. Trump og Vance kan ha rett om kostnadene ved en høy dollar, men de fleste av løsningene de foreslår er verre enn sykdommen.
Oversatt av Marius Gustavson
Kenneth Rogoff, tidligere sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet (IMF), er professor i økonomi og offentlig politikk ved Harvard University og mottager av Deutsche Bank-prisen i finansiell økonomi i 2011. Han er medforfatter (sammen med Carmen M. Reinhart) av