BRUSSEL – President Biden samlet nylig 40 ledere fra de største landene i verden til et klimatoppmøte — et tegn på framskritt i arbeidet med å hamre ut en global strategi. Men klimakampen er et maraton, ikke en sprint. Og selv om økte amerikanske og europeiske klimaambisjoner er kjærkomne, vil vi møte på vanskeligere valg i tiden framover.
I 2009 ledet USA an arbeidet med å komme fram til Københavnavtalen under klimatoppmøtet (COP15). Her deltok ledere fra mer enn 100 land. Men håpet om et meningsfylt amerikansk bidrag i klimakampen ble raskt slukket da den foreslåtte amerikanske klimapakken møtte motstand fra begge partier i Kongressen. Mange kongressmedlemmer steilet over det de så som svært store kostnader ved å redusere utslippene.
Biden var på det tidspunktet visepresident. Som president står han overfor et lignende problem i dag. Hvordan skal Biden kunne holde sine løfter når han vet at Kongressen ikke vil godkjenne seriøse klimatiltak? Han har derfor valgt minste politiske motstands vei, som er grunnen til at man ikke finner begreper som «karbonskatt», «klimakvoter» og «kvotehandel» i Bidens klimaplan — begreper som er tabubelagt i amerikansk politikk.
Biden har mål om å halvere amerikanske utslipp innen 2030. Dette kan virke ambisiøst. Men ser vi nærmere etter, virker oppgaven langt lettere. Myndighetene i mange land velger gjerne et referanseår som kan skape de største overskriftene. USA har valgt 2005, fordi det var da de amerikanske utslippene var på sitt høyeste. Siden har utslippene falt med rundt 25 % bl.a. fordi kull er byttet ut med skifergass. Skal man redusere utslippene med 50 % ut fra utslippsnivået i 2005, må man kutte ytterligere 30 % ut fra dagens nivå.
EU har også valgt et beleilig referanseår, nemlig da utslippene toppet seg i 1990. Målet er å kutte utslippene med 55% innen 2030, hvilket vil si at man må kutte med 40 % ut fra dagens nivå.
Amerikanske utslipp per innbygger er omtrent dobbelt så høye som i Europa. Hvis Bidens løfter innfris, vil det derfor si at man innen 2030 kun har redusert utslippene til dagens europeiske nivå. Og fortsatt vil amerikanske utslipp per innbygger være dobbelt så høye som i EU.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Nøkkelen til å nå Biden-administrasjonens mål for 2030 er løftet om å gjøre energisektoren utslippsfri innen 2035. Men det kan vise seg vanskelig å nå dette målet, fordi fossile drivstoff i dag står for rundt 60 % av elektrisiteten i landet. (Til sammenligning er dette tallet ca. 34 % i EU.) Og skal man gjøre en sektor helt utslippsfri, samtidig som man gjøre lite på andre områder, øker kostnadene ved å nå det overordnede målet. Dette er en feil som EU forsøkte å unngå da systemet for handel med utslippskvoter (Emissions Trading System) ble etablert, som både omfatter industrien og energisektoren.
I Biden-administrasjonens plan blir det hevdet at avkarbonisering av energisektoren «kan oppnås på forskjellige kostnadseffektive måter». Det har jeg vanskelig for å tro. For det første, tok det mer enn ti år med subsidier før fornybar energi kunne bidra til den overordnede energimiksen i Europa på en meningsfylt måte. Kostnadene ved fornybar energi har falt betydelig det siste tiåret (i mange tilfeller med så mye som 80 %), delvis takket være disse subsidiene som har satt i gang en kostnadsreduksjonsprosess, bl.a. fordi etterspørselen etter solcellepaneler og batterier har økt.
Biden-administrasjonen mener også at karbonfangst og lagring kan gi et betydelig bidrag. Men dette er fremdeles en kostbar teknologi med langt mindre kostnadsreduksjonsmuligheter.
Amerikansk klimapolitikk gir derfor lite mening ut fra et økonomisk perspektiv. Bidens tilnærming kan best forstås som en politisk strategi rettet mot vippestater som Pennsylvania, der kull fortsatt er viktig, både økonomisk og politisk. En karbonpris vil kun bli mulig i USA etter at den siste kullgruven stenger ned.
Den europeiske tilnærmingen — med sitt system for handel med utslippskvoter — virker langt mer fornuftig ved første øyekast. Men dersom man ser litt nærmere etter, finner man likheter til Bidens plan. Da systemet ble opprettet, argumenterte industribedrifter for at sektorer som var underlagt internasjonal konkurranse skulle motta sine kvoter kostnadsfritt for å unngå såkalt «karbonlekkasje». Ikke overraskende var faren for karbonlekkasje å finne i nesten alle deler av industrien. Industribedriftene mottak derfor mesteparten av kvotene kostnadsfritt. Systemet fungerte kun fordi EUs energisektor ble behandlet på en annen måte, siden det ikke er noe internasjonal konkurranse i denne sektoren.
Den underforståtte avtalen som lå til grunn for kvotehandelssystemet var derfor at industrien ville bli skånet for de smertefulle følgene av utslippskuttene. Hele byrden ble lagt på elektrisitetssektoren, der stadig mer fornybar energi gjorde det mulig å redusere utslipp med rundt en fjerdedel i løpet av de siste ti årene. Industriutslippene i EU har ikke falt i noen særlig grad. Men dette kan endre seg nå som prisen på utslippssertifikater, som i lang tid var et ensifret tall, har nådd nesten 50 euro per tonn.
Kostnadsfri tildeling av utslippskvoter tilsa også at EU har hatt liten grunn til å innføre en karbonavgift på grensen. Man kunne bare rettferdiggjøre et slikt tiltak (og det burde ha vært godkjent av Verdens handelsorganisasjon) dersom de kostnadsfrie kvotene ble avskaffet samtidig som man innførte tollavgiften. Men dette er industrien en sterk motstander av.
Den underliggende politiske avtalen er derfor ganske lik på begge sider av Atlanteren: avkarbonisere energisektoren først, samtidig som man skjermer industrien fra høyere kostnader. Europeiske erfaringer tilsier at dette kun vil bidra til beskjedne framskritt i arbeidet med å redusere utslippene. Men det vil kreve vanskeligere valg dersom man skal oppnå de mer ambisiøse målene i tiden framover. USA kan ikke belage seg på at all elektrisitet vil komme fra fornybare energikilder, og EU vil måtte legge større press på sin egen industri.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Since Plato’s Republic 2,300 years ago, philosophers have understood the process by which demagogues come to power in free and fair elections, only to overthrow democracy and establish tyrannical rule. The process is straightforward, and we have now just watched it play out.
observes that philosophers since Plato have understood how tyrants come to power in free elections.
Despite being a criminal, a charlatan, and an aspiring dictator, Donald Trump has won not only the Electoral College, but also the popular vote – a feat he did not achieve in 2016 or 2020. A nihilistic voter base, profit-hungry business leaders, and craven Republican politicians are to blame.
points the finger at a nihilistic voter base, profit-hungry business leaders, and craven Republican politicians.
BRUSSEL – President Biden samlet nylig 40 ledere fra de største landene i verden til et klimatoppmøte — et tegn på framskritt i arbeidet med å hamre ut en global strategi. Men klimakampen er et maraton, ikke en sprint. Og selv om økte amerikanske og europeiske klimaambisjoner er kjærkomne, vil vi møte på vanskeligere valg i tiden framover.
I 2009 ledet USA an arbeidet med å komme fram til Københavnavtalen under klimatoppmøtet (COP15). Her deltok ledere fra mer enn 100 land. Men håpet om et meningsfylt amerikansk bidrag i klimakampen ble raskt slukket da den foreslåtte amerikanske klimapakken møtte motstand fra begge partier i Kongressen. Mange kongressmedlemmer steilet over det de så som svært store kostnader ved å redusere utslippene.
Biden var på det tidspunktet visepresident. Som president står han overfor et lignende problem i dag. Hvordan skal Biden kunne holde sine løfter når han vet at Kongressen ikke vil godkjenne seriøse klimatiltak? Han har derfor valgt minste politiske motstands vei, som er grunnen til at man ikke finner begreper som «karbonskatt», «klimakvoter» og «kvotehandel» i Bidens klimaplan — begreper som er tabubelagt i amerikansk politikk.
Biden har mål om å halvere amerikanske utslipp innen 2030. Dette kan virke ambisiøst. Men ser vi nærmere etter, virker oppgaven langt lettere. Myndighetene i mange land velger gjerne et referanseår som kan skape de største overskriftene. USA har valgt 2005, fordi det var da de amerikanske utslippene var på sitt høyeste. Siden har utslippene falt med rundt 25 % bl.a. fordi kull er byttet ut med skifergass. Skal man redusere utslippene med 50 % ut fra utslippsnivået i 2005, må man kutte ytterligere 30 % ut fra dagens nivå.
EU har også valgt et beleilig referanseår, nemlig da utslippene toppet seg i 1990. Målet er å kutte utslippene med 55% innen 2030, hvilket vil si at man må kutte med 40 % ut fra dagens nivå.
Amerikanske utslipp per innbygger er omtrent dobbelt så høye som i Europa. Hvis Bidens løfter innfris, vil det derfor si at man innen 2030 kun har redusert utslippene til dagens europeiske nivå. Og fortsatt vil amerikanske utslipp per innbygger være dobbelt så høye som i EU.
Introductory Offer: Save 30% on PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Nøkkelen til å nå Biden-administrasjonens mål for 2030 er løftet om å gjøre energisektoren utslippsfri innen 2035. Men det kan vise seg vanskelig å nå dette målet, fordi fossile drivstoff i dag står for rundt 60 % av elektrisiteten i landet. (Til sammenligning er dette tallet ca. 34 % i EU.) Og skal man gjøre en sektor helt utslippsfri, samtidig som man gjøre lite på andre områder, øker kostnadene ved å nå det overordnede målet. Dette er en feil som EU forsøkte å unngå da systemet for handel med utslippskvoter (Emissions Trading System) ble etablert, som både omfatter industrien og energisektoren.
I Biden-administrasjonens plan blir det hevdet at avkarbonisering av energisektoren «kan oppnås på forskjellige kostnadseffektive måter». Det har jeg vanskelig for å tro. For det første, tok det mer enn ti år med subsidier før fornybar energi kunne bidra til den overordnede energimiksen i Europa på en meningsfylt måte. Kostnadene ved fornybar energi har falt betydelig det siste tiåret (i mange tilfeller med så mye som 80 %), delvis takket være disse subsidiene som har satt i gang en kostnadsreduksjonsprosess, bl.a. fordi etterspørselen etter solcellepaneler og batterier har økt.
Biden-administrasjonen mener også at karbonfangst og lagring kan gi et betydelig bidrag. Men dette er fremdeles en kostbar teknologi med langt mindre kostnadsreduksjonsmuligheter.
Amerikansk klimapolitikk gir derfor lite mening ut fra et økonomisk perspektiv. Bidens tilnærming kan best forstås som en politisk strategi rettet mot vippestater som Pennsylvania, der kull fortsatt er viktig, både økonomisk og politisk. En karbonpris vil kun bli mulig i USA etter at den siste kullgruven stenger ned.
Den europeiske tilnærmingen — med sitt system for handel med utslippskvoter — virker langt mer fornuftig ved første øyekast. Men dersom man ser litt nærmere etter, finner man likheter til Bidens plan. Da systemet ble opprettet, argumenterte industribedrifter for at sektorer som var underlagt internasjonal konkurranse skulle motta sine kvoter kostnadsfritt for å unngå såkalt «karbonlekkasje». Ikke overraskende var faren for karbonlekkasje å finne i nesten alle deler av industrien. Industribedriftene mottak derfor mesteparten av kvotene kostnadsfritt. Systemet fungerte kun fordi EUs energisektor ble behandlet på en annen måte, siden det ikke er noe internasjonal konkurranse i denne sektoren.
Den underforståtte avtalen som lå til grunn for kvotehandelssystemet var derfor at industrien ville bli skånet for de smertefulle følgene av utslippskuttene. Hele byrden ble lagt på elektrisitetssektoren, der stadig mer fornybar energi gjorde det mulig å redusere utslipp med rundt en fjerdedel i løpet av de siste ti årene. Industriutslippene i EU har ikke falt i noen særlig grad. Men dette kan endre seg nå som prisen på utslippssertifikater, som i lang tid var et ensifret tall, har nådd nesten 50 euro per tonn.
Kostnadsfri tildeling av utslippskvoter tilsa også at EU har hatt liten grunn til å innføre en karbonavgift på grensen. Man kunne bare rettferdiggjøre et slikt tiltak (og det burde ha vært godkjent av Verdens handelsorganisasjon) dersom de kostnadsfrie kvotene ble avskaffet samtidig som man innførte tollavgiften. Men dette er industrien en sterk motstander av.
Den underliggende politiske avtalen er derfor ganske lik på begge sider av Atlanteren: avkarbonisere energisektoren først, samtidig som man skjermer industrien fra høyere kostnader. Europeiske erfaringer tilsier at dette kun vil bidra til beskjedne framskritt i arbeidet med å redusere utslippene. Men det vil kreve vanskeligere valg dersom man skal oppnå de mer ambisiøse målene i tiden framover. USA kan ikke belage seg på at all elektrisitet vil komme fra fornybare energikilder, og EU vil måtte legge større press på sin egen industri.
Oversatt av Marius Gustavson