LOS ANGELES – Flom, skogbrann, rekordhøye temperaturer og zoonotiske sykdommer gjør det umulig å ignorere klima- og miljøkrisen. Samtidig virker det som om verden er på vei til å enes om at det må mer enn goodwill-avtaler til for å håndtere handlinger som fører til alvorlig skade på naturen. Dette kan dreie seg om internasjonale forbrytelser.
Sist man opprettet en ny kategori av internasjonale straffbare handlinger var i kjølvannet av andre verdenskrig. I forbindelse med Nürnberg- og Tokyoprosessen etablerte man kategorien «forbrytelser mot menneskeheten» i tillegg til de allerede eksisterende kategoriene «krigsforbrytelser» og «forbrytelser mot freden». Dermed etablerte man ideen om at visse handlinger er så ekstreme at de angår oss alle uansett hvem handlingen går direkte utover i utgangspunktet. Og i 1948 ble en bestemt forbrytelse mot menneskeheten — «folkemord» — omtalt i en ny traktat.
Det er mulig vi nå er vitne til en tilsvarende utvikling i relasjon til miljøet. Sist måned la et bredt sammensatt, uavhengig panel av internasjonale jurister frem forslag til tekst som definerer den kriminelle handlingen «økomord». Det er fremmet forslag om å innlemme denne definisjonen i statuttene til den internasjonale straffedomstolen (ICC). Parallellene er åpenbare: Dersom økomord blir definert som en internasjonal forbrytelse, erkjenner man at alvorlig skade på miljøet er en forbrytelse mot oss alle, og at vi ikke lenger kan la enkeltstater regulere dette.
Panelet ble satt sammen av Stop Ecocide Foundation (som vi selv er tilknyttet) og har definert denne forbrytelsen som følger: ulovlige og skjødesløse handlinger begått med vitende og vilje hvor det er betydelig sannsynlighet for alvorlig og omfattende eller langvarig skade på miljøet som følge av handlingene.
To kriterier må oppfylles for at handlinger skal kunne klassifiseres som økomord. For det første, må det være en betydelig sannsynlighet for at de vil forårsake alvorlig og omfattende eller langvarig skade på miljøet. «Alvorlig skade» er et nødvendig kriterium under alle omstendigheter, og den sannsynlige skaden må være enten «omfattende» (det vil si at den påvirker et stort geografisk område, et helt økosystem eller et stort antall mennesker) eller «langvarig» (irreversibel eller uopprettelig skade slik at naturen selv ikke er i stand til å rette opp skaden innen en rimelig tidsperiode). Dette omfatter f.eks. hendelser som giftutslipp som rammer et befolkningssenter (et stort antall mennesker på et relativt begrenset geografisk område) eller ødeleggelse av et marint økosystem (som kan være begrenset i omfang, men som går permanent tapt).
For å oppfylle det andre kriteriet, må skaden enten være «ulovlig» eller «skjødesløs». Ideelt sett er miljøet godt nok beskyttet av nasjonale lover. Ekstreme overtredelser vil anses som internasjonale forbrytelser. «Ulovlig» tar for seg disse hendelsene. Men nasjonal lovgivning varierer fra land til land, og det er få direkte forbud i internasjonal miljølov.
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Noen lovlige handlinger som skader miljøet er sosialt ønskelige: for eksempel nødvendige prosjekter knyttet til boligbygging, transport og infrastruktur. I slike tilfeller fastholder internasjonal miljølov visse prinsipper — fremfor alt prinsippet om bærekraftig utvikling — som nasjonalstater bør følge. Begrepet «skjødesløs» i definisjonen av økomord spiller en tilsvarende rolle ved at det omfatter lovlige handlinger som er skjødesløse, fordi de sannsynligvis vil medføre stor skade.
For å bli ansett som en internasjonal forbrytelse — på lik linje med folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser — må etableringen av kategorien «økomord» støttes av minst to tredjedeler av ICCs medlemsstater (som i dag utgjør 123 land). Den vil da være gjeldende for enhver stat som ratifiserer den. Individer med ansvar for handlinger som oppfyller kriteriene vil kunne straffeforfølges av ICC, eller av en nasjonal domstol med nødvendig domsmyndighet, og måtte sone dersom de blir dømt. Dette er en betydelig endring. I dag er det ikke mulig å straffeforfølge de som er ansvarlige for mange av de verste tilfellene av masseødeleggelse av miljøet — ikke internasjonalt og ofte heller ikke nasjonalt. I de fleste myndighetsområder blir individer og bedrifter kun møtt med økonomiske straffetiltak.
Dersom man kriminaliserer økomord, vil det kunne virke enda mer avskrekkende enn faren for at man blir tiltalt for folkemord eller krigsforbrytelser, da dette i stor grad vil angå bedrifter. Fordi verdien på en bedrift i stor grad er avhengig av dens gode navn og rykte, også blant investorer, kan bedriftsledere ha mye å tape på å bli satt i samme bås som krigsforbrytere. (ICC tiltaler individer fremfor bedrifter.) Faren for å fremstå som internasjonale forbrytere kan styre bedrifters beslutningstakere i retning av bedre og mer bærekraftige handlingsmønstre. Håpet er at avskrekking vil gjøre sitt lenge før loven gjør det, etter hvert som man ser at muligheten for slik straffeforfølgelse blir mer sannsynlig.
Det er selvsagt mange utfordringer på veien frem mot en slik lov. ICC må navigere i et vanskelig farvann. Og i Frankrike ser vi at nasjonal økomord-lovgivning kan være problematisk. (Den nylig vedtatte klima- og robusthetsloven svekker dette begrepet, noe som har blitt kraftig kritisert.)
Man kan og må hente inn bred internasjonal støtte til etableringen av økomord som en forbrytelse. Flere lands myndigheter, deriblant myndighetene i Vanuatu, Maldivene, Frankrike, Belgia, Finland, Spania, Canada og Luxembourg, har allerede vist sin interesse. Og lovforslag har allerede blitt lagt frem i en rekke land, deriblant Belgia, Portugal, Brasil, Frankrike, Bolivia, Bangladesh, Storbritannia og Chile. Verdens nasjoner må ikke vente på katastrofen før de griper inn og stopper vår tids internasjonale forbrytelse.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Recent developments that look like triumphs of religious fundamentalism represent not a return of religion in politics, but simply the return of the political as such. If they look foreign to Western eyes, that is because the West no longer stands for anything Westerners are willing to fight and die for.
thinks the prosperous West no longer understands what genuine political struggle looks like.
Readers seeking a self-critical analysis of the former German chancellor’s 16-year tenure will be disappointed by her long-awaited memoir, as she offers neither a mea culpa nor even an acknowledgment of her missteps. Still, the book provides a rare glimpse into the mind of a remarkable politician.
highlights how and why the former German chancellor’s legacy has soured in the three years since she left power.
LOS ANGELES – Flom, skogbrann, rekordhøye temperaturer og zoonotiske sykdommer gjør det umulig å ignorere klima- og miljøkrisen. Samtidig virker det som om verden er på vei til å enes om at det må mer enn goodwill-avtaler til for å håndtere handlinger som fører til alvorlig skade på naturen. Dette kan dreie seg om internasjonale forbrytelser.
Sist man opprettet en ny kategori av internasjonale straffbare handlinger var i kjølvannet av andre verdenskrig. I forbindelse med Nürnberg- og Tokyoprosessen etablerte man kategorien «forbrytelser mot menneskeheten» i tillegg til de allerede eksisterende kategoriene «krigsforbrytelser» og «forbrytelser mot freden». Dermed etablerte man ideen om at visse handlinger er så ekstreme at de angår oss alle uansett hvem handlingen går direkte utover i utgangspunktet. Og i 1948 ble en bestemt forbrytelse mot menneskeheten — «folkemord» — omtalt i en ny traktat.
Det er mulig vi nå er vitne til en tilsvarende utvikling i relasjon til miljøet. Sist måned la et bredt sammensatt, uavhengig panel av internasjonale jurister frem forslag til tekst som definerer den kriminelle handlingen «økomord». Det er fremmet forslag om å innlemme denne definisjonen i statuttene til den internasjonale straffedomstolen (ICC). Parallellene er åpenbare: Dersom økomord blir definert som en internasjonal forbrytelse, erkjenner man at alvorlig skade på miljøet er en forbrytelse mot oss alle, og at vi ikke lenger kan la enkeltstater regulere dette.
Panelet ble satt sammen av Stop Ecocide Foundation (som vi selv er tilknyttet) og har definert denne forbrytelsen som følger: ulovlige og skjødesløse handlinger begått med vitende og vilje hvor det er betydelig sannsynlighet for alvorlig og omfattende eller langvarig skade på miljøet som følge av handlingene.
To kriterier må oppfylles for at handlinger skal kunne klassifiseres som økomord. For det første, må det være en betydelig sannsynlighet for at de vil forårsake alvorlig og omfattende eller langvarig skade på miljøet. «Alvorlig skade» er et nødvendig kriterium under alle omstendigheter, og den sannsynlige skaden må være enten «omfattende» (det vil si at den påvirker et stort geografisk område, et helt økosystem eller et stort antall mennesker) eller «langvarig» (irreversibel eller uopprettelig skade slik at naturen selv ikke er i stand til å rette opp skaden innen en rimelig tidsperiode). Dette omfatter f.eks. hendelser som giftutslipp som rammer et befolkningssenter (et stort antall mennesker på et relativt begrenset geografisk område) eller ødeleggelse av et marint økosystem (som kan være begrenset i omfang, men som går permanent tapt).
For å oppfylle det andre kriteriet, må skaden enten være «ulovlig» eller «skjødesløs». Ideelt sett er miljøet godt nok beskyttet av nasjonale lover. Ekstreme overtredelser vil anses som internasjonale forbrytelser. «Ulovlig» tar for seg disse hendelsene. Men nasjonal lovgivning varierer fra land til land, og det er få direkte forbud i internasjonal miljølov.
HOLIDAY SALE: PS for less than $0.7 per week
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Noen lovlige handlinger som skader miljøet er sosialt ønskelige: for eksempel nødvendige prosjekter knyttet til boligbygging, transport og infrastruktur. I slike tilfeller fastholder internasjonal miljølov visse prinsipper — fremfor alt prinsippet om bærekraftig utvikling — som nasjonalstater bør følge. Begrepet «skjødesløs» i definisjonen av økomord spiller en tilsvarende rolle ved at det omfatter lovlige handlinger som er skjødesløse, fordi de sannsynligvis vil medføre stor skade.
For å bli ansett som en internasjonal forbrytelse — på lik linje med folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser — må etableringen av kategorien «økomord» støttes av minst to tredjedeler av ICCs medlemsstater (som i dag utgjør 123 land). Den vil da være gjeldende for enhver stat som ratifiserer den. Individer med ansvar for handlinger som oppfyller kriteriene vil kunne straffeforfølges av ICC, eller av en nasjonal domstol med nødvendig domsmyndighet, og måtte sone dersom de blir dømt. Dette er en betydelig endring. I dag er det ikke mulig å straffeforfølge de som er ansvarlige for mange av de verste tilfellene av masseødeleggelse av miljøet — ikke internasjonalt og ofte heller ikke nasjonalt. I de fleste myndighetsområder blir individer og bedrifter kun møtt med økonomiske straffetiltak.
Dersom man kriminaliserer økomord, vil det kunne virke enda mer avskrekkende enn faren for at man blir tiltalt for folkemord eller krigsforbrytelser, da dette i stor grad vil angå bedrifter. Fordi verdien på en bedrift i stor grad er avhengig av dens gode navn og rykte, også blant investorer, kan bedriftsledere ha mye å tape på å bli satt i samme bås som krigsforbrytere. (ICC tiltaler individer fremfor bedrifter.) Faren for å fremstå som internasjonale forbrytere kan styre bedrifters beslutningstakere i retning av bedre og mer bærekraftige handlingsmønstre. Håpet er at avskrekking vil gjøre sitt lenge før loven gjør det, etter hvert som man ser at muligheten for slik straffeforfølgelse blir mer sannsynlig.
Det er selvsagt mange utfordringer på veien frem mot en slik lov. ICC må navigere i et vanskelig farvann. Og i Frankrike ser vi at nasjonal økomord-lovgivning kan være problematisk. (Den nylig vedtatte klima- og robusthetsloven svekker dette begrepet, noe som har blitt kraftig kritisert.)
Man kan og må hente inn bred internasjonal støtte til etableringen av økomord som en forbrytelse. Flere lands myndigheter, deriblant myndighetene i Vanuatu, Maldivene, Frankrike, Belgia, Finland, Spania, Canada og Luxembourg, har allerede vist sin interesse. Og lovforslag har allerede blitt lagt frem i en rekke land, deriblant Belgia, Portugal, Brasil, Frankrike, Bolivia, Bangladesh, Storbritannia og Chile. Verdens nasjoner må ikke vente på katastrofen før de griper inn og stopper vår tids internasjonale forbrytelse.
Oversatt av Marius Gustavson