NEW YORK – Mange forsøker nå å posisjonere seg i det globale grønne energikappløpet. USA kastet seg inn i kappløpet for bare to måneder siden da Inflation Reduction Act ble vedtatt. Etter dette har man f.eks. i Østerrike gått ut med en støttepakke bestående av 5,7 milliarder euro i subsidier, som i seg selv vil kunne gi investeringer per innbygger på samme nivå som i USA. Men etter hvert som stadig flere lands myndigheter ønsker å ta i bruk næringspolitikk for å transformere sitt eget lands økonomi, vil en hovedutfordring være å bestemme seg for hvilken grønn teknologi man skal støtte. Det er vanskelig å plukke vinnere.
De som utformer politikken kan starte med den relativt enkle oppgaven å identifisere taperne. Karbondioksid, metan og andre klimagasser må kuttes ned til null eller nær null for å stabilisere det globale klimaet. Det er en grunn til at økonomer lenge har foretrukket karbonprising som det primære klimapolitiske virkemiddelet. Ved at de som forurenser må betale den fulle kostnaden ved sine utslipp, kan myndigheter, ifølge denne tenkningen, la markedet avgjøre hvilken teknologi som vil lykkes.
Men dette er lettere sagt enn gjort. Omfattende markedsforstyrrelser, store egeninteresser (både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden) og massive synkroniseringseffekter («lock-in») gjør økonomenes enkle løsning nesten umulig å gjennomføre i praksis.
La oss se på et eksempel: Mer enn 90 % av den globale kullkraftskapasiteten er skjermet fra konkurranse gjennom kontrakter som ofte går over 20 år eller enda lenger inn i fremtiden. Vedvarende støtte til forurensende, utdatert teknologi som kull, selv når det finnes andre billigere, renere og bedre alternativer, viser at mer må gjøres.
Det som gjør det hele enda vanskeligere er at dette er en massiv utfordring og at det haster å gjøre noe. Energi spiller en helt avgjørende rolle i våre liv. Dersom vi skal klare å oppnå karbonnøytralitet, vil det kreve en altomfattende transformasjon av økonomien og samfunnet.
Med tanke på hvilke utfordringer vi står overfor, er det formålstjenlig å bruke offentlige budsjetter som brekkstang, spesielt med tanke på hvor langt vi ligger etter i det grønne energiskiftet. Men det er begrenset med offentlige midler. Politiske beslutningstakere må derfor ta tøffe valg om hvilken teknologi de bør satse på.
Secure your copy of PS Quarterly: The Year Ahead 2025
Our annual flagship magazine, PS Quarterly: The Year Ahead 2025, is almost here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
Margrethe Vestager, som er EU-kommissær for konkurransepolitikk, har allerede sagt at hun er bekymret for et subsidieringskappløp. En alles kamp mot alle i energipolitikken kan i siste instans hindre det globale grønne skiftet. Men «vi er ikke i nærheten av et globalt metningspunkt når det gjelder behovet for investeringer», som direktøren for USAs nasjonale økonomiske råd (NEC), Brian Deese, sa da han kom med utfyllende bemerkninger til den amerikanske næringsstrategien.
Noe man kan følge med på, som allerede er i gang, er kappløpet om bruk av grønnere flytende drivstoff eller hel-elektriske alternativer. Hver av disse har sine fordeler, men det er vanskelige spørsmål knyttet til hva som utgjør en fordel og for hvem.
Det er mulig at det er lettere å bytte til flytende drivstoff dersom man skal bruke eksisterende infrastruktur som rørledninger, fyringsanlegg og forbrenningsmotorer. Men fysikken favoriserer elektrifisering i de aller fleste tilfeller, spesielt med tanke på bygninger og transport, som til sammen står for rundt 40 % av samlede utslipp.
På lang sikt er det helt klart bedre å gå for hel-elektriske alternativer som varmepumper og elektriske kjøretøy. Det er ca. fem ganger så effektivt å varme opp og kjøle ned hjemmet sitt direkte med elektrisitet enn det er å bruke den samme elektrisiteten til å produsere flytende drivstoff. Og elektriske kjøretøy kan gå fem ganger så langt som kjøretøy som drives av grønne flytende drivstoff — gjerne kalt «e-drivstoff» (electrofuels) — med bruk av samme mengde energi.
Men e-drivstoff kan fortsatt være et lovende alternativ for industrien, som står for rundt en fjerdedel av samlede utslipp. Dagens produksjonsprosesser krever ofte forbrenning for å skape høye temperaturer. Hydrogen brenner ved temperaturer over 2000° celsius, noe som gjør den potensielt velegnet for sement-, glass- og stålproduksjon. De som designer den ledende lavkarbonteknologien for stålproduksjon vurderer å bruke hydrogen (som drivstoff) som erstatning for kull.
Også andre løsninger befinner seg muligens like rundt hjørnet, som følge av konkurranse blant entreprenører om å fornye industriprosesser som har eksistert i lang tid. Oppstartsbedriften Chement har funnet en måte å produsere sement på ved romtemperatur. Og Electra gjør nytte av en prosess der man kan produsere stål ved 60° celsius. Man må riktignok vente å se om noen av disse selskapene vil revolusjonere sin egen industri. Og tidlig suksess betyr ikke nødvendigvis at grønne flytende drivstoff ikke kommer til å bli eller ikke bør være en del av løsningen. Men potensialet for en omveltning i disse sektorene viser hvorfor myndigheter bør være forsiktige med å støtte dagens etablerte energi- og industribedrifter som driver hard lobbyvirksomhet for at den teknologien de selv favoriserer skal subsidieres.
Det blir enda mer innviklet når en oppstartsbedrift hevder at den kan avkarbonisere energisystemet simpelthen ved å bytte ut forurensende drivstoff med grønne flytende drivstoff. Utsiktene til en sømløs teknologisk løsning kan virke forlokkende. Som grunnleggeren av Tree Energy Solutions, som skal produsere «grønn gass», sa nylig: «Vi kan gå inn i de samme skipene, de samme rørene og de samme fabrikkene». Denne formen for en-for-en-bytte kan ha betydelige fordeler i starten, spesielt for industrier som fortsatt vil trenge å forbrenne flytende drivstoff.
Men det er også en fare for grønn atferdsrisiko ved at utsiktene til en enkel teknologisk løsning svekker insentivene til å finne frem til mer omfattende og til slutt en langt bedre transformasjon. En ting er å basere seg på kostbare e-drivstoff for uvanlige industrielle prosesser som det er vanskelig å få slutt på (eller å vise frem den hundre år gamle veteranbilen). Noe helt annet er å bruke dem til å varme opp hjem og som energikilde til daglig transport (til og fra jobb) når bedre teknologiske og økonomiske alternativer er tilgjengelige.
Som så ofte har tyskere det perfekte nyordet for å beskrive den utfordringen vi står overfor: Technologieoffenheit. Dette ordet konnoterer både at man er åpen for ny teknologi og at man ikke må låse seg til dårligere løsninger på et for tidlig tidspunkt. Men åpenhet må ikke bety at man henfaller til ren ønsketenkning der man ikke tar hensyn til fysiske realiteter. Når vi nå befinner oss midt i en energikrise, vil aktører som er drevet av egeninteresse presse på med teknologi som ellers ikke ville ha vunnet frem og argumentere for åpenhet samtidig som de ser bort fra behovet for langsiktig tenkning.
Det siste vi trenger nå er at ny politikk, reguleringer og investeringsbeslutninger blir låst fast i ineffektiv teknologi. De entreprenørene som gjør det best, har fokus på de viktigste oppgavene fremfor å la seg distrahere hver gang det dukker opp noe nytt og spennende. Politiske beslutningstakere må gjøre det samme når de skal bestemme hvilken teknologi de vil fremme og hvilken de vil styre unna.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Over time, as American democracy has increasingly fallen short of delivering on its core promises, the Democratic Party has contributed to the problem by catering to a narrow, privileged elite. To restore its own prospects and America’s signature form of governance, it must return to its working-class roots.
is not surprised that so many voters ignored warnings about the threat Donald Trump poses to US institutions.
Enrique Krauze
considers the responsibility of the state to guarantee freedom, heralds the demise of Mexico’s democracy, highlights flaws in higher-education systems, and more.
NEW YORK – Mange forsøker nå å posisjonere seg i det globale grønne energikappløpet. USA kastet seg inn i kappløpet for bare to måneder siden da Inflation Reduction Act ble vedtatt. Etter dette har man f.eks. i Østerrike gått ut med en støttepakke bestående av 5,7 milliarder euro i subsidier, som i seg selv vil kunne gi investeringer per innbygger på samme nivå som i USA. Men etter hvert som stadig flere lands myndigheter ønsker å ta i bruk næringspolitikk for å transformere sitt eget lands økonomi, vil en hovedutfordring være å bestemme seg for hvilken grønn teknologi man skal støtte. Det er vanskelig å plukke vinnere.
De som utformer politikken kan starte med den relativt enkle oppgaven å identifisere taperne. Karbondioksid, metan og andre klimagasser må kuttes ned til null eller nær null for å stabilisere det globale klimaet. Det er en grunn til at økonomer lenge har foretrukket karbonprising som det primære klimapolitiske virkemiddelet. Ved at de som forurenser må betale den fulle kostnaden ved sine utslipp, kan myndigheter, ifølge denne tenkningen, la markedet avgjøre hvilken teknologi som vil lykkes.
Men dette er lettere sagt enn gjort. Omfattende markedsforstyrrelser, store egeninteresser (både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden) og massive synkroniseringseffekter («lock-in») gjør økonomenes enkle løsning nesten umulig å gjennomføre i praksis.
La oss se på et eksempel: Mer enn 90 % av den globale kullkraftskapasiteten er skjermet fra konkurranse gjennom kontrakter som ofte går over 20 år eller enda lenger inn i fremtiden. Vedvarende støtte til forurensende, utdatert teknologi som kull, selv når det finnes andre billigere, renere og bedre alternativer, viser at mer må gjøres.
Det som gjør det hele enda vanskeligere er at dette er en massiv utfordring og at det haster å gjøre noe. Energi spiller en helt avgjørende rolle i våre liv. Dersom vi skal klare å oppnå karbonnøytralitet, vil det kreve en altomfattende transformasjon av økonomien og samfunnet.
Med tanke på hvilke utfordringer vi står overfor, er det formålstjenlig å bruke offentlige budsjetter som brekkstang, spesielt med tanke på hvor langt vi ligger etter i det grønne energiskiftet. Men det er begrenset med offentlige midler. Politiske beslutningstakere må derfor ta tøffe valg om hvilken teknologi de bør satse på.
Secure your copy of PS Quarterly: The Year Ahead 2025
Our annual flagship magazine, PS Quarterly: The Year Ahead 2025, is almost here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
Margrethe Vestager, som er EU-kommissær for konkurransepolitikk, har allerede sagt at hun er bekymret for et subsidieringskappløp. En alles kamp mot alle i energipolitikken kan i siste instans hindre det globale grønne skiftet. Men «vi er ikke i nærheten av et globalt metningspunkt når det gjelder behovet for investeringer», som direktøren for USAs nasjonale økonomiske råd (NEC), Brian Deese, sa da han kom med utfyllende bemerkninger til den amerikanske næringsstrategien.
Noe man kan følge med på, som allerede er i gang, er kappløpet om bruk av grønnere flytende drivstoff eller hel-elektriske alternativer. Hver av disse har sine fordeler, men det er vanskelige spørsmål knyttet til hva som utgjør en fordel og for hvem.
Det er mulig at det er lettere å bytte til flytende drivstoff dersom man skal bruke eksisterende infrastruktur som rørledninger, fyringsanlegg og forbrenningsmotorer. Men fysikken favoriserer elektrifisering i de aller fleste tilfeller, spesielt med tanke på bygninger og transport, som til sammen står for rundt 40 % av samlede utslipp.
På lang sikt er det helt klart bedre å gå for hel-elektriske alternativer som varmepumper og elektriske kjøretøy. Det er ca. fem ganger så effektivt å varme opp og kjøle ned hjemmet sitt direkte med elektrisitet enn det er å bruke den samme elektrisiteten til å produsere flytende drivstoff. Og elektriske kjøretøy kan gå fem ganger så langt som kjøretøy som drives av grønne flytende drivstoff — gjerne kalt «e-drivstoff» (electrofuels) — med bruk av samme mengde energi.
Men e-drivstoff kan fortsatt være et lovende alternativ for industrien, som står for rundt en fjerdedel av samlede utslipp. Dagens produksjonsprosesser krever ofte forbrenning for å skape høye temperaturer. Hydrogen brenner ved temperaturer over 2000° celsius, noe som gjør den potensielt velegnet for sement-, glass- og stålproduksjon. De som designer den ledende lavkarbonteknologien for stålproduksjon vurderer å bruke hydrogen (som drivstoff) som erstatning for kull.
Også andre løsninger befinner seg muligens like rundt hjørnet, som følge av konkurranse blant entreprenører om å fornye industriprosesser som har eksistert i lang tid. Oppstartsbedriften Chement har funnet en måte å produsere sement på ved romtemperatur. Og Electra gjør nytte av en prosess der man kan produsere stål ved 60° celsius. Man må riktignok vente å se om noen av disse selskapene vil revolusjonere sin egen industri. Og tidlig suksess betyr ikke nødvendigvis at grønne flytende drivstoff ikke kommer til å bli eller ikke bør være en del av løsningen. Men potensialet for en omveltning i disse sektorene viser hvorfor myndigheter bør være forsiktige med å støtte dagens etablerte energi- og industribedrifter som driver hard lobbyvirksomhet for at den teknologien de selv favoriserer skal subsidieres.
Det blir enda mer innviklet når en oppstartsbedrift hevder at den kan avkarbonisere energisystemet simpelthen ved å bytte ut forurensende drivstoff med grønne flytende drivstoff. Utsiktene til en sømløs teknologisk løsning kan virke forlokkende. Som grunnleggeren av Tree Energy Solutions, som skal produsere «grønn gass», sa nylig: «Vi kan gå inn i de samme skipene, de samme rørene og de samme fabrikkene». Denne formen for en-for-en-bytte kan ha betydelige fordeler i starten, spesielt for industrier som fortsatt vil trenge å forbrenne flytende drivstoff.
Men det er også en fare for grønn atferdsrisiko ved at utsiktene til en enkel teknologisk løsning svekker insentivene til å finne frem til mer omfattende og til slutt en langt bedre transformasjon. En ting er å basere seg på kostbare e-drivstoff for uvanlige industrielle prosesser som det er vanskelig å få slutt på (eller å vise frem den hundre år gamle veteranbilen). Noe helt annet er å bruke dem til å varme opp hjem og som energikilde til daglig transport (til og fra jobb) når bedre teknologiske og økonomiske alternativer er tilgjengelige.
Som så ofte har tyskere det perfekte nyordet for å beskrive den utfordringen vi står overfor: Technologieoffenheit. Dette ordet konnoterer både at man er åpen for ny teknologi og at man ikke må låse seg til dårligere løsninger på et for tidlig tidspunkt. Men åpenhet må ikke bety at man henfaller til ren ønsketenkning der man ikke tar hensyn til fysiske realiteter. Når vi nå befinner oss midt i en energikrise, vil aktører som er drevet av egeninteresse presse på med teknologi som ellers ikke ville ha vunnet frem og argumentere for åpenhet samtidig som de ser bort fra behovet for langsiktig tenkning.
Det siste vi trenger nå er at ny politikk, reguleringer og investeringsbeslutninger blir låst fast i ineffektiv teknologi. De entreprenørene som gjør det best, har fokus på de viktigste oppgavene fremfor å la seg distrahere hver gang det dukker opp noe nytt og spennende. Politiske beslutningstakere må gjøre det samme når de skal bestemme hvilken teknologi de vil fremme og hvilken de vil styre unna.