LONDON – Man skulle tro at finansselskaper vil investere i aktiva som gir ekstra god avkastning. Men når det kommer til biologisk mangfold — og naturkapital i vid forstand — opptrer de fleste investorer som om denne kapitalen er ubegrenset, selv om kapitalen er i ferd med å bli utarmet eller ødelagt. Selv om koronapandemien har vist oss de enorme kostnadene ved at vi griper inn i naturen, antar investorer at tjenestene disse ressursene gir oss er kostnadsfrie.
Vår ødeleggelse av naturen skjer nå i raskt tempo. WWFs nylig publiserte Living Planet-rapport viser en nedgang på 68 % i bestanden av ville dyr mellom 1970 og 2016. Der dyrebestander desimeres, følger utryddelse over tid. Ifølge Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, er rundt en million arter truet med utryddelse i løpet av de neste tiårene, med mindre man setter inn tiltak for å redusere årsakene til tap av biologisk mangfold. (En million arter tilsvarer omtrent en fjerdedel av alle registrerte dyre- og plantegrupper.)
På bakgrunn av denne nedgangen i bestanden av ville dyr (og utsikter til utryddelse av hele dyrebestander), tar politikere ofte til orde for tiltak, men kommer til kort når tiltakene skal iverksettes. Men dersom folk engasjerer seg og legger press på sine politiske ledere, kan passiviteten bli kostbar for politikerne. Det ser vi for eksempel av engasjementet knyttet til klimaendringene. Europeiske politikere har nå gått inn for kraftige klimatiltak (som karbonprising og forpliktende mål for fornybar energi) fordi de er bevisst sitt ansvar: De må unngå de store negative følgene for miljø og samfunn ved at verden varmes opp.
Heldigvis vil spørsmålet om biologisk mangfold snart behandles på tilsvarende måte. Og det vil gi nye muligheter. Politikken og vitenskapen nærmer seg hverandre i synet på hva som må gjøres for å bevare det biologiske mangfoldet — og hvordan man skal forvalte naturkapitalen. Politikere er nå klar over problemet og hva som forårsaker det. Men med dagens svekkede budsjetter, er myndighetene ikke i stand til å betale for tiltakene.
Regulerende myndigheter forsøker å få finansnæringen til å ta i bruk rapporteringsstandarder som kan gjøre grønne investeringer mer transparente — og som gjør at grønne sektorer tiltrekker seg høyst nødvendig privat kapital. Markedsaktørene har merket seg disse endringene og svarer på dem: andelen aktiva, forvaltet av investeringsfond, som er knyttet til miljøspørsmål, sosiale spørsmål og offentlig styring nådde 1100 milliarder dollar andre kvartal i år.
Sivilsamfunnsaktører har også meldt seg på i denne debatten og tar til orde for raskere endringer. Sist måned, publiserte Portfolio Earth rapporten «Bankrolling Extinction» der de har beregnet i hvor stor grad verdens 50 største banker er eksponert for sektorer som har stor påvirkning på det biologiske mangfoldet, deriblant jordbruk, skogbruk, gruvedrift, fiske, infrastruktur og transport. De tre største bankene – Bank of America, Citigroup og JPMorgan – hadde alene en eksponering på mer enn 500 milliarder dollar i 2019. Tallet for alle de 50 bankene oversteg 2600 milliarder dollar (for lån og fulltegningsgarantier for disse sektorene).
Svært få av disse bankene hadde innført rapporteringssystemer som kan måle hvordan lån og fulltegningsgarantier påvirker det biologiske mangfoldet. Dette bør være første skritt i retning av å redusere de negative virkningene på miljøet. Og, bortsett fra noen få store europeiske banker, er det veldig få banker som reserverer seg mot å finansiere de virksomhetene som gjør størst skade på naturen.
«Bankrolling Extinction» forsøker å avdekke finansnæringens svakheter og antyder at bankenes balanse står i fare. Risikoen bankene utsetter seg for er knyttet til ødeleggelse av naturen (det biologiske mangfoldet), noe som kan føre til lavere produksjon (f.eks. mindre matproduksjon som følge av mindre fisk i havet). Risikoen er også knyttet til nye reguleringer som kan komme. Dette kan redusere verdien f.eks. investeringer knyttet til konsesjoner for skog- og gruvedrift. Som rapporten viser, står finansselskapenes omdømme også på spill.
Vi som jobber med Finance for Biodiversity tror på radikale endringer av systemet for å forbedre regler, rettigheter og normer. Sist måned la vi fram flere forslag som vi håper kan veilede de ledende kreftene innen dette feltet.
Finansinstitusjoner kan gjennomføre mange av disse endringene på egen hånd. Dette vil gi dem en «tidlig ute»-fordel, eller gi dem denne fordelen når regulerende myndigheter gjør disse nye normene obligatoriske. De nye normene innebærer blant annet å måle og offentliggjøre hvordan virksomheten påvirker det biologiske mangfoldet samt å stressteste forventet risiko. Ved å offentliggjøre denne formen for risikodata, kan långivere hjelpe bedrifter, privatpersoner og offentlige myndigheter til å se forbindelsene mellom realøkonomien og det biologiske mangfoldet. Dermed kan man identifisere farer og muligheter og unngå en finanskrise relatert til tap av biologisk mangfold.
Vi anbefaler politiske beslutningstagere til å øke sitt engasjement på tre måter. For det første, bør de vurdere hvordan deres egne aktiviteter påvirker det biologiske mangfoldet, for eksempel når sentralbanker kjøper opp obligasjoner utstedt av private bedrifter. For det andre, bør regulerende myndigheter — de som regulerer finansnæringen — gå sitt eget lands selskaper nøye etter i sømmene for å se hvordan virksomheten virker inn på det biologiske mangfoldet. For det tredje, kan politiske beslutningstagere benytte regelverket for finansnæringen (hvilke betingelser de får lov til å operere under) til å endre normene i næringen.
Myndigheter bør reformere lover og regler for finansnæringen og utvide næringslivets erstatningsansvar for tap av biologisk mangfold til også å gjelde bedriftenes bankforbindelser og andre långivere. Det er neppe noe nytt at man gjør finansinstitusjonene ansvarlig for den skaden de gjør. Myndigheter som etterforsker kriminalitet og brudd på menneskerettighetene tyr ofte til finansielle sanksjoner når nasjonal elle internasjonal lovgivning ikke er tilstrekkelig.
Hensynet til det biologiske mangfoldet kan kun spille en større rolle i finansielle beslutninger hvis vi gjennomfører systemendringer som bygger på innsikten om hvordan vårt samfunn, vår økonomi og vår klode er knyttet sammen. Det er disse endringene som må til for at vi skal lette presset på det biologiske mangfoldet og avdekke de finansielle mulighetene som oppstår når vi tar vare på naturen.
Oversatt av Marius Gustavson
LONDON – Man skulle tro at finansselskaper vil investere i aktiva som gir ekstra god avkastning. Men når det kommer til biologisk mangfold — og naturkapital i vid forstand — opptrer de fleste investorer som om denne kapitalen er ubegrenset, selv om kapitalen er i ferd med å bli utarmet eller ødelagt. Selv om koronapandemien har vist oss de enorme kostnadene ved at vi griper inn i naturen, antar investorer at tjenestene disse ressursene gir oss er kostnadsfrie.
Vår ødeleggelse av naturen skjer nå i raskt tempo. WWFs nylig publiserte Living Planet-rapport viser en nedgang på 68 % i bestanden av ville dyr mellom 1970 og 2016. Der dyrebestander desimeres, følger utryddelse over tid. Ifølge Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, er rundt en million arter truet med utryddelse i løpet av de neste tiårene, med mindre man setter inn tiltak for å redusere årsakene til tap av biologisk mangfold. (En million arter tilsvarer omtrent en fjerdedel av alle registrerte dyre- og plantegrupper.)
På bakgrunn av denne nedgangen i bestanden av ville dyr (og utsikter til utryddelse av hele dyrebestander), tar politikere ofte til orde for tiltak, men kommer til kort når tiltakene skal iverksettes. Men dersom folk engasjerer seg og legger press på sine politiske ledere, kan passiviteten bli kostbar for politikerne. Det ser vi for eksempel av engasjementet knyttet til klimaendringene. Europeiske politikere har nå gått inn for kraftige klimatiltak (som karbonprising og forpliktende mål for fornybar energi) fordi de er bevisst sitt ansvar: De må unngå de store negative følgene for miljø og samfunn ved at verden varmes opp.
Heldigvis vil spørsmålet om biologisk mangfold snart behandles på tilsvarende måte. Og det vil gi nye muligheter. Politikken og vitenskapen nærmer seg hverandre i synet på hva som må gjøres for å bevare det biologiske mangfoldet — og hvordan man skal forvalte naturkapitalen. Politikere er nå klar over problemet og hva som forårsaker det. Men med dagens svekkede budsjetter, er myndighetene ikke i stand til å betale for tiltakene.
Regulerende myndigheter forsøker å få finansnæringen til å ta i bruk rapporteringsstandarder som kan gjøre grønne investeringer mer transparente — og som gjør at grønne sektorer tiltrekker seg høyst nødvendig privat kapital. Markedsaktørene har merket seg disse endringene og svarer på dem: andelen aktiva, forvaltet av investeringsfond, som er knyttet til miljøspørsmål, sosiale spørsmål og offentlig styring nådde 1100 milliarder dollar andre kvartal i år.
Sivilsamfunnsaktører har også meldt seg på i denne debatten og tar til orde for raskere endringer. Sist måned, publiserte Portfolio Earth rapporten «Bankrolling Extinction» der de har beregnet i hvor stor grad verdens 50 største banker er eksponert for sektorer som har stor påvirkning på det biologiske mangfoldet, deriblant jordbruk, skogbruk, gruvedrift, fiske, infrastruktur og transport. De tre største bankene – Bank of America, Citigroup og JPMorgan – hadde alene en eksponering på mer enn 500 milliarder dollar i 2019. Tallet for alle de 50 bankene oversteg 2600 milliarder dollar (for lån og fulltegningsgarantier for disse sektorene).
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
Svært få av disse bankene hadde innført rapporteringssystemer som kan måle hvordan lån og fulltegningsgarantier påvirker det biologiske mangfoldet. Dette bør være første skritt i retning av å redusere de negative virkningene på miljøet. Og, bortsett fra noen få store europeiske banker, er det veldig få banker som reserverer seg mot å finansiere de virksomhetene som gjør størst skade på naturen.
«Bankrolling Extinction» forsøker å avdekke finansnæringens svakheter og antyder at bankenes balanse står i fare. Risikoen bankene utsetter seg for er knyttet til ødeleggelse av naturen (det biologiske mangfoldet), noe som kan føre til lavere produksjon (f.eks. mindre matproduksjon som følge av mindre fisk i havet). Risikoen er også knyttet til nye reguleringer som kan komme. Dette kan redusere verdien f.eks. investeringer knyttet til konsesjoner for skog- og gruvedrift. Som rapporten viser, står finansselskapenes omdømme også på spill.
Vi som jobber med Finance for Biodiversity tror på radikale endringer av systemet for å forbedre regler, rettigheter og normer. Sist måned la vi fram flere forslag som vi håper kan veilede de ledende kreftene innen dette feltet.
Finansinstitusjoner kan gjennomføre mange av disse endringene på egen hånd. Dette vil gi dem en «tidlig ute»-fordel, eller gi dem denne fordelen når regulerende myndigheter gjør disse nye normene obligatoriske. De nye normene innebærer blant annet å måle og offentliggjøre hvordan virksomheten påvirker det biologiske mangfoldet samt å stressteste forventet risiko. Ved å offentliggjøre denne formen for risikodata, kan långivere hjelpe bedrifter, privatpersoner og offentlige myndigheter til å se forbindelsene mellom realøkonomien og det biologiske mangfoldet. Dermed kan man identifisere farer og muligheter og unngå en finanskrise relatert til tap av biologisk mangfold.
Vi anbefaler politiske beslutningstagere til å øke sitt engasjement på tre måter. For det første, bør de vurdere hvordan deres egne aktiviteter påvirker det biologiske mangfoldet, for eksempel når sentralbanker kjøper opp obligasjoner utstedt av private bedrifter. For det andre, bør regulerende myndigheter — de som regulerer finansnæringen — gå sitt eget lands selskaper nøye etter i sømmene for å se hvordan virksomheten virker inn på det biologiske mangfoldet. For det tredje, kan politiske beslutningstagere benytte regelverket for finansnæringen (hvilke betingelser de får lov til å operere under) til å endre normene i næringen.
Myndigheter bør reformere lover og regler for finansnæringen og utvide næringslivets erstatningsansvar for tap av biologisk mangfold til også å gjelde bedriftenes bankforbindelser og andre långivere. Det er neppe noe nytt at man gjør finansinstitusjonene ansvarlig for den skaden de gjør. Myndigheter som etterforsker kriminalitet og brudd på menneskerettighetene tyr ofte til finansielle sanksjoner når nasjonal elle internasjonal lovgivning ikke er tilstrekkelig.
Hensynet til det biologiske mangfoldet kan kun spille en større rolle i finansielle beslutninger hvis vi gjennomfører systemendringer som bygger på innsikten om hvordan vårt samfunn, vår økonomi og vår klode er knyttet sammen. Det er disse endringene som må til for at vi skal lette presset på det biologiske mangfoldet og avdekke de finansielle mulighetene som oppstår når vi tar vare på naturen.
Oversatt av Marius Gustavson