LONDON – Mens verdens oppmerksomhet har vært rettet mot det amerikanske valget, understreker det økende antallet ekstreme værhendelser – fra katastrofale oversvømmelser i Spania til den verste tørken i Sør-Afrika på et århundre – behovet for å konsentrere seg om klimaendringer, tap av biologisk mangfold og en vannsyklus i endring.
Disse krisene henger sammen, og symptomene blir verre. Når tørke dreper avlinger, lider millioner av mennesker. Og når vann når sine ytterpunkter (når det finnes for mye eller for lite av det) og rammer sårbare samfunn, kan resultatene – forflytningene, migrasjonen og konfliktene – ende med å påvirke alle.
Likevel er det ingen som lytter. Det nylige COP16-toppmøtet om biologisk mangfold i Cali i Colombia fikk liten internasjonal oppmerksomhet og klarte ikke å legge frem et veikart for å øke finansieringen for artsbeskyttelse. I stedet feiret delegatene beslutningene sine om å belaste private selskaper for bruk av informasjon om genetisk biodiversitet og om å etablere en ny arbeidsgruppe for urfolk.
Disse utviklingene er riktignok viktige, men marginale sett i forhold til oppgaven med å stoppe tapet av biologisk mangfold. Enda verre er at de kan fungere som et røykteppe for global passivitet, akkurat som vi har sett opp gjennom årene under globale klimaforhandlinger, hvor lange økter om handel og «tap og skade» skjulte mangelen på handling med tanke på utfasing av fossile brensler. Selv om Global Biodiversity Framework – vedtatt i Montreal i 2022 – etablerte ambisiøse mål om å beskytte 30 % av planeten innen 2030, har 158 land fortsatt ikke levert formelle planer om hvordan de vil gjøre sin del.
Denne mangelen på handling kan ikke fortsette. Menneskelige aktiviteter truer stabiliteten til klimaet og de naturlige systemene som menneskelig velferd er avhengig av. Matsikkerhet, menneskers helse og sosial stabilitet står på spill. COP16-forhandlingene skal fortsette «på et senere tidspunkt», men verden har ikke råd til å la COP16 passere uten betydelige fremskritt i arbeidet med å beskytte planetens biologiske mangfold og økosystemer.
Uten akutt, systemisk og kollektiv handling vil effektene av klimaendringer, tap av biologisk mangfold og vannkrisen intensiveres. Biologisk mangfold og natur er sentrale faktorer for å kunne opprettholde stabile klimamønstre og den hydrologiske syklusen. Våtmarker og skoger, som lagrer store mengder karbon, er avhengige av stabile vannsykluser og et blomstrende biologisk mangfold for å fungere effektivt.
På samme måte absorberer jordbaserte økosystemer for tiden 25 % av karbondioksidutslippene, noe som bidrar til å forhindre at CO2 i atmosfæren stiger over 420 andeler per million. Likevel har ekstreme vannbaserte hendelser – tørker og flommer, kombinert med heten under «super-El Niño»-syklusen i 2023 – betydelig redusert denne massive karbonlagringen. Dette var et alvorlig varselsignal. Ukontrollert tap av biologisk mangfold kan alene føre til at vi overskrider Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, med alvorlige konsekvenser for sårbare samfunn over hele verden.
I vår endelige rapport for Global Commission on the Economics of Waterviser vi hvordan verden vi lever i, henger tett sammen ikke bare gjennom det blå vannet i elver og innsjøer, men også gjennom «grønt vann» i jordfuktighet. Videre er vi alle forbundet gjennom «atmosfæriske elver»: Fuktighet transportert fra jorden, gjennom planter og skoger til atmosfæren der den flyter mellom regioner og sørger for nødvendig nedbør.
Sunn vegetasjon er ryggraden i denne prosessen ved å transportere vann til atmosfæren og danne skyer. Noen land avhenger av disse atmosfæriske elvene i særlig stor grad, mens land som India og Brasil på sin side er betydelige eksportører av fuktighet. Nesten halvparten av den globale nedbøren avhenger av naboområdenes arealbruk, noe som understreker viktigheten av å bevare sunne økosystemer verden over.
Kostnadene ved å forholde oss passive er enorme. En destabilisert hydrologisk syklus innebærer vidtrekkende økonomiske skader. Endrede nedbørsmønstre, stigende temperaturer, redusert vannlagring og redusert tilgang til rent vann varsler betydelige tap i BNP. Høytinntektsland står overfor en gjennomsnittlig nedgang i BNP på 8 % innen 2050, og lavinntektsland kan lide tap på opptil 15 %. Samtidig befinner over halvparten (55 %) av verdens matproduksjon seg nå i områder med minkende ferskvannsforsyninger.
Det er fortsatt mulig å snu den globale vannkrisen, men bare hvis vi beskytter og gjenoppretter økosystemer som er i ferd med å bli ødelagte. Som kommisjonens rapport påpeker, er et godt utgangspunkt for regjeringer å vedta klart definerte og målrettede retningslinjer for å «[b]eskytte og gjenopprette naturlige habitater som er kritiske for å beskytte grønt vann». Målrettet politikk som anerkjenner sammenhengene mellom vann og biologisk mangfold, er nødvendig for å fremme responser som inkluderer hele den offentlige sektoren og økonomien som helhet, som planetens bærekraft er avhengig av.
For eksempel vil et mål om å «gjenopprette minst 30 % av forringet skog- og innlandsvanns-økosystemer globalt innen 2030» kreve at vidt forskjellige sektorer som landbruk, skogbruk, bygg og informasjon- og kommunikasjonsteknologi (for å nevne noen) samarbeider. Målene om å gjenopprette skoger er ikke en sak for miljødepartementet alene, men også for finans-, landbruks- og vitenskaps- og teknologidepartementene, blant andre.
Regjeringene har en sjanse til å vise dette ambisjonsnivået og gjøre meningsfulle fremskritt når COP16-forhandlingene gjenopptas. For det første må de levere formelle planer om hvordan de vil oppfylle målene i det globale rammeverket for biologisk mangfold. For det andre må nasjonale strategier og handlingsplaner for biologisk mangfold som gjør prioriteringer og styrer pengestrømmene, anerkjenne viktigheten av grønt vann.
For det tredje må regjeringer gjøre mer for å anerkjenne urfolks rettigheter. De forvalter en fjerdedel av planetens land og omtrent 40 % av de gjenværende naturlandskapet i verden. Selv om COP16-delegatene ble enige om at selskaper bør kompensere lokale og urfolksamfunn for bruken av genetisk informasjon hentet fra det biologiske mangfoldet disse samfunnene bidrar til å beskytte, bør ambisjonene være høyere hva beløp angår.
Symbolske røyktepper er ikke bevis på et vellykket toppmøte. Vi har ikke råd til å miste et tiår med handling for biologisk mangfold. Verdens tilgang til ferskvann avhenger av at regjeringer gjør mer akkurat nå.
Oversatt av Astri Tresse
LONDON – Mens verdens oppmerksomhet har vært rettet mot det amerikanske valget, understreker det økende antallet ekstreme værhendelser – fra katastrofale oversvømmelser i Spania til den verste tørken i Sør-Afrika på et århundre – behovet for å konsentrere seg om klimaendringer, tap av biologisk mangfold og en vannsyklus i endring.
Disse krisene henger sammen, og symptomene blir verre. Når tørke dreper avlinger, lider millioner av mennesker. Og når vann når sine ytterpunkter (når det finnes for mye eller for lite av det) og rammer sårbare samfunn, kan resultatene – forflytningene, migrasjonen og konfliktene – ende med å påvirke alle.
Likevel er det ingen som lytter. Det nylige COP16-toppmøtet om biologisk mangfold i Cali i Colombia fikk liten internasjonal oppmerksomhet og klarte ikke å legge frem et veikart for å øke finansieringen for artsbeskyttelse. I stedet feiret delegatene beslutningene sine om å belaste private selskaper for bruk av informasjon om genetisk biodiversitet og om å etablere en ny arbeidsgruppe for urfolk.
Disse utviklingene er riktignok viktige, men marginale sett i forhold til oppgaven med å stoppe tapet av biologisk mangfold. Enda verre er at de kan fungere som et røykteppe for global passivitet, akkurat som vi har sett opp gjennom årene under globale klimaforhandlinger, hvor lange økter om handel og «tap og skade» skjulte mangelen på handling med tanke på utfasing av fossile brensler. Selv om Global Biodiversity Framework – vedtatt i Montreal i 2022 – etablerte ambisiøse mål om å beskytte 30 % av planeten innen 2030, har 158 land fortsatt ikke levert formelle planer om hvordan de vil gjøre sin del.
Denne mangelen på handling kan ikke fortsette. Menneskelige aktiviteter truer stabiliteten til klimaet og de naturlige systemene som menneskelig velferd er avhengig av. Matsikkerhet, menneskers helse og sosial stabilitet står på spill. COP16-forhandlingene skal fortsette «på et senere tidspunkt», men verden har ikke råd til å la COP16 passere uten betydelige fremskritt i arbeidet med å beskytte planetens biologiske mangfold og økosystemer.
Uten akutt, systemisk og kollektiv handling vil effektene av klimaendringer, tap av biologisk mangfold og vannkrisen intensiveres. Biologisk mangfold og natur er sentrale faktorer for å kunne opprettholde stabile klimamønstre og den hydrologiske syklusen. Våtmarker og skoger, som lagrer store mengder karbon, er avhengige av stabile vannsykluser og et blomstrende biologisk mangfold for å fungere effektivt.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
På samme måte absorberer jordbaserte økosystemer for tiden 25 % av karbondioksidutslippene, noe som bidrar til å forhindre at CO2 i atmosfæren stiger over 420 andeler per million. Likevel har ekstreme vannbaserte hendelser – tørker og flommer, kombinert med heten under «super-El Niño»-syklusen i 2023 – betydelig redusert denne massive karbonlagringen. Dette var et alvorlig varselsignal. Ukontrollert tap av biologisk mangfold kan alene føre til at vi overskrider Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, med alvorlige konsekvenser for sårbare samfunn over hele verden.
I vår endelige rapport for Global Commission on the Economics of Waterviser vi hvordan verden vi lever i, henger tett sammen ikke bare gjennom det blå vannet i elver og innsjøer, men også gjennom «grønt vann» i jordfuktighet. Videre er vi alle forbundet gjennom «atmosfæriske elver»: Fuktighet transportert fra jorden, gjennom planter og skoger til atmosfæren der den flyter mellom regioner og sørger for nødvendig nedbør.
Sunn vegetasjon er ryggraden i denne prosessen ved å transportere vann til atmosfæren og danne skyer. Noen land avhenger av disse atmosfæriske elvene i særlig stor grad, mens land som India og Brasil på sin side er betydelige eksportører av fuktighet. Nesten halvparten av den globale nedbøren avhenger av naboområdenes arealbruk, noe som understreker viktigheten av å bevare sunne økosystemer verden over.
Kostnadene ved å forholde oss passive er enorme. En destabilisert hydrologisk syklus innebærer vidtrekkende økonomiske skader. Endrede nedbørsmønstre, stigende temperaturer, redusert vannlagring og redusert tilgang til rent vann varsler betydelige tap i BNP. Høytinntektsland står overfor en gjennomsnittlig nedgang i BNP på 8 % innen 2050, og lavinntektsland kan lide tap på opptil 15 %. Samtidig befinner over halvparten (55 %) av verdens matproduksjon seg nå i områder med minkende ferskvannsforsyninger.
Det er fortsatt mulig å snu den globale vannkrisen, men bare hvis vi beskytter og gjenoppretter økosystemer som er i ferd med å bli ødelagte. Som kommisjonens rapport påpeker, er et godt utgangspunkt for regjeringer å vedta klart definerte og målrettede retningslinjer for å «[b]eskytte og gjenopprette naturlige habitater som er kritiske for å beskytte grønt vann». Målrettet politikk som anerkjenner sammenhengene mellom vann og biologisk mangfold, er nødvendig for å fremme responser som inkluderer hele den offentlige sektoren og økonomien som helhet, som planetens bærekraft er avhengig av.
For eksempel vil et mål om å «gjenopprette minst 30 % av forringet skog- og innlandsvanns-økosystemer globalt innen 2030» kreve at vidt forskjellige sektorer som landbruk, skogbruk, bygg og informasjon- og kommunikasjonsteknologi (for å nevne noen) samarbeider. Målene om å gjenopprette skoger er ikke en sak for miljødepartementet alene, men også for finans-, landbruks- og vitenskaps- og teknologidepartementene, blant andre.
Regjeringene har en sjanse til å vise dette ambisjonsnivået og gjøre meningsfulle fremskritt når COP16-forhandlingene gjenopptas. For det første må de levere formelle planer om hvordan de vil oppfylle målene i det globale rammeverket for biologisk mangfold. For det andre må nasjonale strategier og handlingsplaner for biologisk mangfold som gjør prioriteringer og styrer pengestrømmene, anerkjenne viktigheten av grønt vann.
For det tredje må regjeringer gjøre mer for å anerkjenne urfolks rettigheter. De forvalter en fjerdedel av planetens land og omtrent 40 % av de gjenværende naturlandskapet i verden. Selv om COP16-delegatene ble enige om at selskaper bør kompensere lokale og urfolksamfunn for bruken av genetisk informasjon hentet fra det biologiske mangfoldet disse samfunnene bidrar til å beskytte, bør ambisjonene være høyere hva beløp angår.
Symbolske røyktepper er ikke bevis på et vellykket toppmøte. Vi har ikke råd til å miste et tiår med handling for biologisk mangfold. Verdens tilgang til ferskvann avhenger av at regjeringer gjør mer akkurat nå.
Oversatt av Astri Tresse