CHICAGO – Donald Trump leder fortsatt på meningsmålingene i forkant av det amerikanske presidentvalget. Mange lurer derfor på hvordan en ny Trump-administrasjon eventuelt vil forholde seg til Kina. Det er uklart hva Trumps holdninger er i rene politiske spørsmål. Han sa nylig at Taiwan bør betale for USAs forsvar av øya. Dette antyder en motvilje mot å forsvare Taiwan mot angrep fra Kina, selv om hans tidligere – og muligens fremtidige – rådgivere har tatt til orde for økt militær tilstedeværelse i Asia. Men Trumps økonomiske tilnærming til Kina er langt mindre tvetydig: De to landene er konkurrenter, og USA må vinne.
I så måte er ikke Trump og det republikanske partiet så forskjellige fra USAs president Joe Biden og det demokratiske partiet. Biden-Harris-administrasjonen har i stor grad videreført Trumps toll på varer fra Kina med større fokus på høyteknologisektoren – særlig produksjonen av elektriske kjøretøy og batterier, som Kina har kommet til å dominere. Både republikanske og demokratiske politikere har uttrykt bekymring for at USAs nasjonale sikkerhet kan være truet dersom landet ikke er i stand til å produsere sin egen grønne teknologi og at USA kan sakke ytterligere akterut i en industri som er viktig for fremtidens økonomi basert på fornybar energi.
Under valgkampen har Trump foreslått mere toll: 10 % toll på all import, 60 % toll på all kinesisk import og 100 % toll på alle biler som er produsert utenfor USA. Dette bekymrer mange økonomer fordi disse høye tollsatsene, sammen med Trumps andre skatteforslag, kan koste amerikanere 500 milliarder dollar per år, en byrde som vil bli uforholdsmessig båret av lavinntektshusholdninger, som er mer avhengige av billige importvarer.
Kommentatorer og analytikere kan være usikre på om den resulterende økonomiske motvinden vil forhindre USA fra å innføre så høy toll hvis Trump skulle returnere til Det hvite hus. Svaret er sannsynligvis nei. Hvis vi ser tilbake på historien, kan vi se hvorfor amerikanske myndigheter muligens vil fortsette med en politikk som vil gå ut over vanlige amerikanere.
Det har alltid vært viktig for USA å lede an i det teknologiske kappløpet. Etter første og andre verdenskrig, da andre allierte var mest opptatt av å sikre seg land og penger som krigsskadeerstatning fra Tyskland, var USA opptatt av å sikre seg tyske patenter for å styrke amerikansk innovasjon. Og det fungerte: Tilgang til tyske immaterielle rettigheter etter første verdenskrig bidro betydelig til å øke antallet amerikanske patenter innen organisk kjemi, et felt der tyskerne var verdensledere på den tiden.
Et annet eksempel, fra nyere tid, er handelskrigen mellom USA og Japan på 1980-tallet. Den gang ble Japans økende markedsandel innen produksjonen av halvledere og biler av mange amerikanere ansett som en trussel mot den amerikanske økonomien. Som svar på bekymringene knyttet til «dumping» av disse varene, iverksatte den politiske ledelsen i USA usedvanlig harde tiltak mot Japan.
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Først ba den demokratiske administrasjonen til president Jimmy Carter japanske bilprodusenter om å bygge fabrikker i USA. Og i 1987 innførte den republikanske administrasjonen til president Ronald Reagan 100 % toll på japanske importvarer til en verdi av 300 millioner dollar.
De to handelskrigene har en del likhetstrekk. Den gang, som nå, forsøkte amerikanske myndigheter å sikre USAs økonomiske lederstilling. Dette var en politisk agenda som hadde bred støtte i befolkningen, på tvers av det politiske spekteret, til tross for store netto tap for amerikanske forbrukere og bedrifter. Tollsatsene som ble innført i begge tilfeller, brøt internasjonale regler fastsatt i GATT-avtalen (General Agreement on Tariffs and Trade) og dens etterfølger, Verdens handelsorganisasjon (WTO). Selv den harde politiske retorikken som har vært rettet mot Kina de siste årene – der man advarer mot en fremtidig militær konflikt i Taiwanstredet – minner om den kraftige kritikken av Japan på 1980-tallet, der man ofte viste tilbake til andre verdenskrig.
Men det er viktige forskjeller mellom de to handelskrigene. Japan var helt avhengig av USA for sitt militære forsvar på 1980-tallet. Amerikanske politiske ledere var derfor overbevist om at enhver politisk presskampanje – enten den var rimelig eller ikke – til slutt ville lykkes. Det finnes ingen slik visshet når det gjelder Kina.
Kinas evne til å svare på amerikanske krav er også begrenset av innenrikspolitiske hensyn i Kina. I 1990 lå inntekt per innbygger i Japan og USA ikke så langt fra hverandre. Kinas inntekt per innbygger er i dag langt lavere enn i USA – rundt 17 % av det amerikanske nivået. Kinesiske myndigheter har satset mye på å løfte befolkningen opp i middelklassen og innta en ledende stilling i verden innen høyteknologiske sektorer, noe som vil begrense landets handlingsrom.
I en tid preget av stor politisk usikkerhet er én ting klart: Amerikanske myndigheter vil fortsette sin steile holdning overfor Kina og videreføre en politikk som har tverrpolitisk støtte, slik vi så med den amerikanske Japan-politikken på 1980-tallet. Japan etterkom de fleste av USAs krav. Men det kan hende at Kina ikke er villig eller i stand til å være så ettergivende. Kinesiske og amerikanske ledere må anerkjenne hverandres mål og begrensninger hvis de ønsker å unngå enorme økonomiske tap for sine folk.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The International Monetary Fund’s surcharge policy has led to an unseemly state of affairs: countries in financial distress have become the largest source of net revenue to the Fund in recent years. These surcharges must be eliminated or, at the very least, adjusted to reduce the excessive burden on highly indebted countries.
decry the counterproductive practice of imposing additional fees on countries in debt distress.
When it comes to alleviating the severe demographic crisis that China faces, prohibiting international adoptions of Chinese children amounts to a mere drop in the bucket. Still, the government's decision to do so is significant, as it reflects a long-overdue recognition that people should not be viewed as a burden.
welcomes the government's apparent recognition that a severe demographic crisis looms.
With less than two months to go until the US presidential election, the candidates’ opposing worldviews, objectives, and priorities – and their implications for international relations, the economy, and democracy – have come into sharper focus. While it is impossible to know exactly what a leader will do once in office, the contours of both a Donald Trump and a Kamala Harris presidency are remarkably well defined.
CHICAGO – Donald Trump leder fortsatt på meningsmålingene i forkant av det amerikanske presidentvalget. Mange lurer derfor på hvordan en ny Trump-administrasjon eventuelt vil forholde seg til Kina. Det er uklart hva Trumps holdninger er i rene politiske spørsmål. Han sa nylig at Taiwan bør betale for USAs forsvar av øya. Dette antyder en motvilje mot å forsvare Taiwan mot angrep fra Kina, selv om hans tidligere – og muligens fremtidige – rådgivere har tatt til orde for økt militær tilstedeværelse i Asia. Men Trumps økonomiske tilnærming til Kina er langt mindre tvetydig: De to landene er konkurrenter, og USA må vinne.
I så måte er ikke Trump og det republikanske partiet så forskjellige fra USAs president Joe Biden og det demokratiske partiet. Biden-Harris-administrasjonen har i stor grad videreført Trumps toll på varer fra Kina med større fokus på høyteknologisektoren – særlig produksjonen av elektriske kjøretøy og batterier, som Kina har kommet til å dominere. Både republikanske og demokratiske politikere har uttrykt bekymring for at USAs nasjonale sikkerhet kan være truet dersom landet ikke er i stand til å produsere sin egen grønne teknologi og at USA kan sakke ytterligere akterut i en industri som er viktig for fremtidens økonomi basert på fornybar energi.
Under valgkampen har Trump foreslått mere toll: 10 % toll på all import, 60 % toll på all kinesisk import og 100 % toll på alle biler som er produsert utenfor USA. Dette bekymrer mange økonomer fordi disse høye tollsatsene, sammen med Trumps andre skatteforslag, kan koste amerikanere 500 milliarder dollar per år, en byrde som vil bli uforholdsmessig båret av lavinntektshusholdninger, som er mer avhengige av billige importvarer.
Kommentatorer og analytikere kan være usikre på om den resulterende økonomiske motvinden vil forhindre USA fra å innføre så høy toll hvis Trump skulle returnere til Det hvite hus. Svaret er sannsynligvis nei. Hvis vi ser tilbake på historien, kan vi se hvorfor amerikanske myndigheter muligens vil fortsette med en politikk som vil gå ut over vanlige amerikanere.
Det har alltid vært viktig for USA å lede an i det teknologiske kappløpet. Etter første og andre verdenskrig, da andre allierte var mest opptatt av å sikre seg land og penger som krigsskadeerstatning fra Tyskland, var USA opptatt av å sikre seg tyske patenter for å styrke amerikansk innovasjon. Og det fungerte: Tilgang til tyske immaterielle rettigheter etter første verdenskrig bidro betydelig til å øke antallet amerikanske patenter innen organisk kjemi, et felt der tyskerne var verdensledere på den tiden.
Et annet eksempel, fra nyere tid, er handelskrigen mellom USA og Japan på 1980-tallet. Den gang ble Japans økende markedsandel innen produksjonen av halvledere og biler av mange amerikanere ansett som en trussel mot den amerikanske økonomien. Som svar på bekymringene knyttet til «dumping» av disse varene, iverksatte den politiske ledelsen i USA usedvanlig harde tiltak mot Japan.
PS Events: Climate Week NYC 2024
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Først ba den demokratiske administrasjonen til president Jimmy Carter japanske bilprodusenter om å bygge fabrikker i USA. Og i 1987 innførte den republikanske administrasjonen til president Ronald Reagan 100 % toll på japanske importvarer til en verdi av 300 millioner dollar.
De to handelskrigene har en del likhetstrekk. Den gang, som nå, forsøkte amerikanske myndigheter å sikre USAs økonomiske lederstilling. Dette var en politisk agenda som hadde bred støtte i befolkningen, på tvers av det politiske spekteret, til tross for store netto tap for amerikanske forbrukere og bedrifter. Tollsatsene som ble innført i begge tilfeller, brøt internasjonale regler fastsatt i GATT-avtalen (General Agreement on Tariffs and Trade) og dens etterfølger, Verdens handelsorganisasjon (WTO). Selv den harde politiske retorikken som har vært rettet mot Kina de siste årene – der man advarer mot en fremtidig militær konflikt i Taiwanstredet – minner om den kraftige kritikken av Japan på 1980-tallet, der man ofte viste tilbake til andre verdenskrig.
Men det er viktige forskjeller mellom de to handelskrigene. Japan var helt avhengig av USA for sitt militære forsvar på 1980-tallet. Amerikanske politiske ledere var derfor overbevist om at enhver politisk presskampanje – enten den var rimelig eller ikke – til slutt ville lykkes. Det finnes ingen slik visshet når det gjelder Kina.
Kinas evne til å svare på amerikanske krav er også begrenset av innenrikspolitiske hensyn i Kina. I 1990 lå inntekt per innbygger i Japan og USA ikke så langt fra hverandre. Kinas inntekt per innbygger er i dag langt lavere enn i USA – rundt 17 % av det amerikanske nivået. Kinesiske myndigheter har satset mye på å løfte befolkningen opp i middelklassen og innta en ledende stilling i verden innen høyteknologiske sektorer, noe som vil begrense landets handlingsrom.
I en tid preget av stor politisk usikkerhet er én ting klart: Amerikanske myndigheter vil fortsette sin steile holdning overfor Kina og videreføre en politikk som har tverrpolitisk støtte, slik vi så med den amerikanske Japan-politikken på 1980-tallet. Japan etterkom de fleste av USAs krav. Men det kan hende at Kina ikke er villig eller i stand til å være så ettergivende. Kinesiske og amerikanske ledere må anerkjenne hverandres mål og begrensninger hvis de ønsker å unngå enorme økonomiske tap for sine folk.
Oversatt av Marius Gustavson