NEW YORK – Det amerikanske presidentvalget i november er avgjørende av mange grunner. Det som står på spill, er ikke bare det amerikanske demokratiets overlevelse, men også forsvarlig forvaltning av økonomien, med vidtrekkende implikasjoner for resten av verden.
Amerikanske velgere står overfor et valg, ikke bare mellom ulik politikk, men også mellom ulike politiske mål. Selv om visepresident Kamala Harris, den demokratiske kandidaten, ennå ikke har redegjort for sitt økonomiske program i detalj, vil hun sannsynligvis bevare hovedprinsippene i president Joe Bidens program. Dette inkluderer kraftige tiltak for å opprettholde konkurranseevnen, bevare miljøet (inkludert reduksjon av klimagassutslipp), redusere levekostnadene, opprettholde den økonomiske veksten, styrke den nasjonale økonomiske suvereniteten (og nasjonens evne til å håndtere sjokk) og redusere den økonomiske ulikheten.
Hennes politiske motstander, derimot, har ingen interesse av å skape en mer rettferdig, robust og bærekraftig økonomi. I stedet vil tidligere president Donald Trump og hans visepresidentkandidat J.D. Vance gi kull- og oljeselskaper en blankosjekk og pleie tette bånd til milliardærer som Elon Musk og Peter Thiel. Dette er en oppskrift på å gjøre den amerikanske økonomien svakere og mindre konkurransedyktig – og vil skape større forskjeller.
Mens forsvarlig økonomisk styring krever at man setter klare mål og utformer en politikk for å oppnå dem, er evnen til å håndtere sjokk og gripe nye muligheter like viktig. Vi har allerede en idé om hvor godt de to kandidatene vil gjøre det i så henseende. Trump mislyktes fullstendig i håndteringen av koronapandemien da han var president, noe som resulterte i mer enn en million døde. På et tidspunkt da USA virkelig trengte godt lederskap, foreslo han at folk skulle injisere seg med blekemiddel.
For å respondere på slike unike hendelser på en god måte, må vi foreta krevende vurderinger basert på den beste kunnskapen vitenskapen kan gi oss. Med Harris vil USA ha en leder som vil være pragmatisk og som vil tenke nøye gjennom alternativer og veie ulike hensyn opp mot hverandre for å komme frem vil veloverveide løsninger. Trump er på sin side en impulsiv narsissist som trives med kaos og som avviser vitenskapelig ekspertise.
Tenk på hvordan Trump mener vi bør svare på utfordringen fra Kina. Han foreslår å innføre 60 % toll (eller mer) på alle kinesiske varer. Som enhver seriøs økonom kunne ha fortalt ham, vil dette øke prisene – ikke bare på varene som importeres direkte fra Kina, men også på utallige andre varer som inneholder kinesiske komponenter. De som vil bære størstedelen av kostnadene, er amerikanere med lav til middels inntekt. Etter hvert som inflasjonen stiger og den amerikanske sentralbanken blir tvunget til å øke renten, vil økonomien bli rammet av avtagende vekst, økende inflasjon og høyere arbeidsledighet – et trippelt tilbakeslag.
For å gjøre vondt verre har Trump inntatt en ekstrem posisjon ved å true sentralbankens uavhengighet (noe som ikke er overraskende, med tanke på hans iherdige forsøk på å undergrave rettsvesenets og embetsverkets uavhengighet). Dersom Trump blir gjenvalgt, vil presidenten og hans administrasjon være en vedvarende kilde til økonomisk usikkerhet. Dette vil føre til lavere investeringer og svakere økonomisk vekst – og vil nesten helt sikkert øke inflasjonsforventningene.
Trumps foreslåtte skattepolitikk er like problematisk. Husk skattekuttet fra 2017 for bedrifter og milliardærer. Dette stimulerte ikke til ytterligere investeringer, men førte heller til tilbakekjøp av aksjer. Selv om republikanerne elsker skattekutt, spesielt for de rike, innså noen i det minste at en slik politikk vil øke budsjettunderskuddene. Derfor la de til en utløpsklausul som begynner å tre i kraft i 2025. Men Trump, som ignorerer bevisene på at «trickle down»-skattekutt ikke fungerer – og at disse skattekuttene ikke betaler for seg selv – ønsker å fornye og forsterke skattekuttet fra 2017 på måter som vil gjøre at statsgjelden øker med flere tusen milliarder dollar.
Selv om ikke populistiske demagoger som Trump bryr seg om underskudd på statsbudsjettet, bør amerikanske og utenlandske investorer være bekymret. Store underskudd på statsbudsjettet som følge av økt offentlig pengebruk som ikke bidrar til å fremme produktiviteten, vil ytterligere øke inflasjonsforventningene, undergrave den økonomiske veksten og forverre den økonomiske ulikheten.
Likeledes vil en avvikling av Biden-administrasjonens toneangivende Inflation Reduction Act ikke bare være dårlig for miljøet og USAs konkurranseevne på områder som er avgjørende for landets fremtid. Ved å fjerne denne loven vil man også fjerne bestemmelser som har bidratt til å senke kostnadene på legemidler. Dette vil dermed øke levekostnadene.
Trump (og de næringslivsorienterte dommerne han har utnevnt) ønsker også å reversere Biden-Harris-administrasjonens konkurransefremmende tiltak. En slik reversering vil – nok en gang – bidra til økt økonomisk ulikhet og en svekket økonomi ved å verne om markedsmakt og kvele innovasjon.
Trump vil også skrote initiativer som er iverksatt for å øke tilgangen til høyere utdanning gjennom bedre utformede, inntektsavhengige studielån. Dette vil, i siste instans, redusere investeringene i sektoren som USA trenger aller mest for å møte utfordringene i en innovativ økonomi i det tjueførste århundre.
Dette bringer oss til de mest bekymringsfulle aspektene ved Trumps agenda med tanke på USAs langsiktige økonomiske utsikter. For det første, vil en ny Trump-administrasjon kutte finansieringen til grunnforskning og grunnleggende teknologi, kilden til USAs konkurransefortrinn og økende levestandard de siste 200 årene. (Det bør være unødvendig å si at landets økonomiske styrke ikke ligger i kasinoer, golfbaner og prangende hoteller.)
Under sin første presidentperiode foreslo Trump, nesten hvert år, store kutt i finansieringen av vitenskap og teknologi, men mer moderate (ikke-ekstreme) republikanere i Kongressen blokkerte disse budsjettkuttene. Denne gangen vil imidlertid situasjonen være annerledes, fordi det republikanske partiet har blitt Trumps personlige kult. Enda verre er det at partiet har erklært hellig krig mot amerikanske universiteter, inkludert ledende institusjoner som driver kunnskapsfronten fremover, tiltrekker seg de beste talentene fra hele verden og bidrar til å opprettholde landets konkurransefortrinn.
Enda verre er det at Trump ønsker å undergrave rettsstaten, både nasjonalt og internasjonalt. Trump har, gjennom et langt forretningsliv, nektet å betale leverandører og entreprenører. Dette sier noe om hva slags person han er: en bølle som vil bruke den makten han har for å rane alle han kan. Men det blir et enda større problem når han åpent støtter voldelige opprørere. Rettsstaten er ikke bare noe vi bør verne om i seg selv. Den er avgjørende for en velfungerende økonomi og et velfungerende demokrati.
Når vi nå går inn i høsten 2024, er det umulig å vite hvilke sjokk økonomien vil møte de neste fire årene. Men dette er klart: Økonomien i 2028 vil være langt sterkere og mer tilpasningsdyktig – og preget av mindre økonomisk ulikhet – hvis Harris blir valgt.
Oversatt av Marius Gustavson
NEW YORK – Det amerikanske presidentvalget i november er avgjørende av mange grunner. Det som står på spill, er ikke bare det amerikanske demokratiets overlevelse, men også forsvarlig forvaltning av økonomien, med vidtrekkende implikasjoner for resten av verden.
Amerikanske velgere står overfor et valg, ikke bare mellom ulik politikk, men også mellom ulike politiske mål. Selv om visepresident Kamala Harris, den demokratiske kandidaten, ennå ikke har redegjort for sitt økonomiske program i detalj, vil hun sannsynligvis bevare hovedprinsippene i president Joe Bidens program. Dette inkluderer kraftige tiltak for å opprettholde konkurranseevnen, bevare miljøet (inkludert reduksjon av klimagassutslipp), redusere levekostnadene, opprettholde den økonomiske veksten, styrke den nasjonale økonomiske suvereniteten (og nasjonens evne til å håndtere sjokk) og redusere den økonomiske ulikheten.
Hennes politiske motstander, derimot, har ingen interesse av å skape en mer rettferdig, robust og bærekraftig økonomi. I stedet vil tidligere president Donald Trump og hans visepresidentkandidat J.D. Vance gi kull- og oljeselskaper en blankosjekk og pleie tette bånd til milliardærer som Elon Musk og Peter Thiel. Dette er en oppskrift på å gjøre den amerikanske økonomien svakere og mindre konkurransedyktig – og vil skape større forskjeller.
Mens forsvarlig økonomisk styring krever at man setter klare mål og utformer en politikk for å oppnå dem, er evnen til å håndtere sjokk og gripe nye muligheter like viktig. Vi har allerede en idé om hvor godt de to kandidatene vil gjøre det i så henseende. Trump mislyktes fullstendig i håndteringen av koronapandemien da han var president, noe som resulterte i mer enn en million døde. På et tidspunkt da USA virkelig trengte godt lederskap, foreslo han at folk skulle injisere seg med blekemiddel.
For å respondere på slike unike hendelser på en god måte, må vi foreta krevende vurderinger basert på den beste kunnskapen vitenskapen kan gi oss. Med Harris vil USA ha en leder som vil være pragmatisk og som vil tenke nøye gjennom alternativer og veie ulike hensyn opp mot hverandre for å komme frem vil veloverveide løsninger. Trump er på sin side en impulsiv narsissist som trives med kaos og som avviser vitenskapelig ekspertise.
Tenk på hvordan Trump mener vi bør svare på utfordringen fra Kina. Han foreslår å innføre 60 % toll (eller mer) på alle kinesiske varer. Som enhver seriøs økonom kunne ha fortalt ham, vil dette øke prisene – ikke bare på varene som importeres direkte fra Kina, men også på utallige andre varer som inneholder kinesiske komponenter. De som vil bære størstedelen av kostnadene, er amerikanere med lav til middels inntekt. Etter hvert som inflasjonen stiger og den amerikanske sentralbanken blir tvunget til å øke renten, vil økonomien bli rammet av avtagende vekst, økende inflasjon og høyere arbeidsledighet – et trippelt tilbakeslag.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
For å gjøre vondt verre har Trump inntatt en ekstrem posisjon ved å true sentralbankens uavhengighet (noe som ikke er overraskende, med tanke på hans iherdige forsøk på å undergrave rettsvesenets og embetsverkets uavhengighet). Dersom Trump blir gjenvalgt, vil presidenten og hans administrasjon være en vedvarende kilde til økonomisk usikkerhet. Dette vil føre til lavere investeringer og svakere økonomisk vekst – og vil nesten helt sikkert øke inflasjonsforventningene.
Trumps foreslåtte skattepolitikk er like problematisk. Husk skattekuttet fra 2017 for bedrifter og milliardærer. Dette stimulerte ikke til ytterligere investeringer, men førte heller til tilbakekjøp av aksjer. Selv om republikanerne elsker skattekutt, spesielt for de rike, innså noen i det minste at en slik politikk vil øke budsjettunderskuddene. Derfor la de til en utløpsklausul som begynner å tre i kraft i 2025. Men Trump, som ignorerer bevisene på at «trickle down»-skattekutt ikke fungerer – og at disse skattekuttene ikke betaler for seg selv – ønsker å fornye og forsterke skattekuttet fra 2017 på måter som vil gjøre at statsgjelden øker med flere tusen milliarder dollar.
Selv om ikke populistiske demagoger som Trump bryr seg om underskudd på statsbudsjettet, bør amerikanske og utenlandske investorer være bekymret. Store underskudd på statsbudsjettet som følge av økt offentlig pengebruk som ikke bidrar til å fremme produktiviteten, vil ytterligere øke inflasjonsforventningene, undergrave den økonomiske veksten og forverre den økonomiske ulikheten.
Likeledes vil en avvikling av Biden-administrasjonens toneangivende Inflation Reduction Act ikke bare være dårlig for miljøet og USAs konkurranseevne på områder som er avgjørende for landets fremtid. Ved å fjerne denne loven vil man også fjerne bestemmelser som har bidratt til å senke kostnadene på legemidler. Dette vil dermed øke levekostnadene.
Trump (og de næringslivsorienterte dommerne han har utnevnt) ønsker også å reversere Biden-Harris-administrasjonens konkurransefremmende tiltak. En slik reversering vil – nok en gang – bidra til økt økonomisk ulikhet og en svekket økonomi ved å verne om markedsmakt og kvele innovasjon.
Trump vil også skrote initiativer som er iverksatt for å øke tilgangen til høyere utdanning gjennom bedre utformede, inntektsavhengige studielån. Dette vil, i siste instans, redusere investeringene i sektoren som USA trenger aller mest for å møte utfordringene i en innovativ økonomi i det tjueførste århundre.
Dette bringer oss til de mest bekymringsfulle aspektene ved Trumps agenda med tanke på USAs langsiktige økonomiske utsikter. For det første, vil en ny Trump-administrasjon kutte finansieringen til grunnforskning og grunnleggende teknologi, kilden til USAs konkurransefortrinn og økende levestandard de siste 200 årene. (Det bør være unødvendig å si at landets økonomiske styrke ikke ligger i kasinoer, golfbaner og prangende hoteller.)
Under sin første presidentperiode foreslo Trump, nesten hvert år, store kutt i finansieringen av vitenskap og teknologi, men mer moderate (ikke-ekstreme) republikanere i Kongressen blokkerte disse budsjettkuttene. Denne gangen vil imidlertid situasjonen være annerledes, fordi det republikanske partiet har blitt Trumps personlige kult. Enda verre er det at partiet har erklært hellig krig mot amerikanske universiteter, inkludert ledende institusjoner som driver kunnskapsfronten fremover, tiltrekker seg de beste talentene fra hele verden og bidrar til å opprettholde landets konkurransefortrinn.
Enda verre er det at Trump ønsker å undergrave rettsstaten, både nasjonalt og internasjonalt. Trump har, gjennom et langt forretningsliv, nektet å betale leverandører og entreprenører. Dette sier noe om hva slags person han er: en bølle som vil bruke den makten han har for å rane alle han kan. Men det blir et enda større problem når han åpent støtter voldelige opprørere. Rettsstaten er ikke bare noe vi bør verne om i seg selv. Den er avgjørende for en velfungerende økonomi og et velfungerende demokrati.
Når vi nå går inn i høsten 2024, er det umulig å vite hvilke sjokk økonomien vil møte de neste fire årene. Men dette er klart: Økonomien i 2028 vil være langt sterkere og mer tilpasningsdyktig – og preget av mindre økonomisk ulikhet – hvis Harris blir valgt.
Oversatt av Marius Gustavson