CAMBRIDGE – Russlands invasjon av Ukraina — et åpenbart brudd på folkeretten som har resultert i en humanitær katastrofe — er siste spiker i kisten til den «liberale» internasjonale ordenen etter den kalde krigen. Denne ordenen lå allerede for døden som følge av den geopolitiske konflikten mellom Kina og USA og motreaksjonen mot hyper-globaliseringen. Ethvert håp om å gjenopplive denne ordenen er nå knust etter dette siste avgjørende slaget.
Den globale ordenen som vi nå legger bak oss, hvilte på premisset om at verden kunne basere seg på økonomiske interesser — som regel store selskaper, banker og investorer med hovedkontor i USA og Vest-Europa. Man trodde at disse interessene ville spre velstand og dempe konflikter. Etter hvert som mellomstore og framvoksende makter som Russland og Kina ble rikere, ville de bli mer som «Vesten», og den geopolitiske rivaliseringen ville gi etter for en annen logikk: fordelene ved handel.
Mens frimarkedsøkonomer ga oss den gamle ordenens grunnleggende narrativ, vil den kommende ordenen i stor grad formes av geopolitiske «realister». Og bildet de maler er ikke pent: en stormaktsrivaliserende nullsumsverden der land søker å styrke sin nasjonale sikkerhet, der det av nødvendighet er usikkerhet om motstanderes motiver og der det mangler en verdensmakt som kan håndheve reglene. Disse faktorene vil i stor grad lede til konflikt framfor samarbeid.
I en slik verden, vil Vesten stå overfor noen avgjørende spørsmål: Hvordan stagge Russland og Kina. Er det mulig å så splid mellom dem? Eller bør Vesten imøtekomme Russland og landets mål i Europa for å danne felles front med Russland mot den kraftigere økonomiske og teknologiske utfordringen som kommer fra Kina? Alle andre saker, som handel, investeringer, klimaendringer, global fattigdom og folkehelse, blir underordnede sammenlignet med disse spørsmålene.
Det hadde vært fryktelig dersom dette var det eneste alternativet til de uoppfylte forventningene til den «liberale internasjonale ordenen». Heldigvis er det ikke det. Det er mulig å skape en framgangsrik og stabil verdensorden samtidig som man forholder seg til stormaktsrivaliseringen på en realistisk måte. Men hvorvidt vi kan få til en slik ordning avhenger av hvordan land søker å fremme sine sikkerhetspolitiske mål og av historiene de forteller om seg selv og deres motstandere.
Det sentrale begrepet i rammeverket som realistiske tenkere benytter seg av, er «sikkerhetsdilemmaet». Denne ideen forklarer hvorfor et system der stormakter søker å styrke sin nasjonale sikkerhet kan være grunnleggende skjøre. Fordi det ikke er mulig å skille defensive fra offensive tiltak, vil hver parts forsøk på å styrke sin sikkerhet simpelthen gjøre den andre parten mer usikker, noe som vil utløse mottiltak som holder denne onde sirkelen i gang.
Realister vil hevde at noe som likner på dette sikkerhetsdilemmaet gjorde seg gjeldende i opptakten til Russlands angrep på Ukraina. Ukraina — og Vesten generelt — oppfattet hovedsakelig landets innlemmelse i en vestlig økonomisk sfære og muligens en vestlig militærallianse som noe som ville styrke landets økonomi og sikkerhet. Men Russlands president Vladimir Putin så disse trekkene som skadelige for Russlands sikkerhetsinteresser. Hvis dette virker merkelig, er det noen som argumenter som følger: Tenk hvordan USA ville ha reagert dersom f.eks. Mexico vurderte en militærallianse med Russland.
Men mye ved realististenes forklaring — og ved sikkerhetsdilemma-rammeverket generelt — avhenger av hvordan land tenker rundt egne sikkerhetspolitiske mål og hvor effektive alternative mekanismer er for å realisere disse målene. Et land som investerer alle ressurser i sin militære kapasitet og glemmer å bygge opp sin økonomi og styrke sine institusjoner, vil ikke være godt rustet til å opprettholde sin sikkerhet på lang sikt — selv om det i utgangspunktet er en verdensmakt.
Sør-Korea er et lærerikt eksempel. I tiden rett etter Koreakrigen, vektla landet den militære opprustningen vis-a-vis Nord-Korea. Men etter hvert som USA begynte å redusere sin militære og økonomisk hjelp på starten av 1960-tallet, endret den politiske ledelsen i Sør-Korea kurs. Sørkoreanerne kom fram til at økonomisk styrke gjennom eksportorientert industrialisering ville gi bedre beskyttelse mot en potensielt krigshissig nabo i nord.
Likeledes er det ikke åpenbart at Russland vil styrke sin sikkerhet dersom landet oppnår sine kortsiktige militære mål i Ukraina, men kommer ut av konflikten som en økonomisk svekling uten tilgang på vestlig teknologi og vestlige markeder.
Like viktig er fortellingen stormakter forteller seg selv om deres intensjoner og hvordan andre oppfatter dem. Amerikanske og europeiske politiske beslutningstakere ser seg selv som internasjonale aktører med gode intensjoner. Men når de snakker om en «regelstyrt internasjonal orden», glemmer de hvordan den ordenen har blitt bygget opp for å fremme egne lands interesser og overser de mange overtredelsene. De innser eller skjønner ikke at vanlige mennesker i mange ikke-vestlige land anser vestlig makt som opportunistisk, hyklersk og utelukkende motivert av egeninteresse.
Denne forestillingen om eksepsjonalisme forsterker sikkerhetsdilemmaet; det gir lite rom for andre makters legitime sikkerhetsbehov når vestlige land ekspanderer sin militære tilstedeværelse og utøver økonomisk innflytelse. Selv om det kanskje ikke er noe som kunne ha beskyttet mot Putins militære eventyrlyst, henter han næring og kraft fra det negative synet mange russere har på Vesten. Tilsvarende: USAs forsøk på å ekskludere kinesiske bedrifter som Huawei fra globale markeder og nekte dem tilgang på viktige innsatsvarer — tilsynelatende begrunnet ut fra sikkerhetspolitiske hensyn — nører opp under kinesiske bekymringer for at USA ønsker å underminere landets økonomi.
Sikkerhetsdilemmaet gjør seg særlig gjeldende når en stormakt søker hegemoni framfor imøtekommenhet. USA er ofte skyld i dette ved å presentere sine utenrikspolitiske mål innen rammen av globalt overherredømme. Og når land som Putins Russland setter spørsmålstegn ved et annet lands rett til å eksistere eller søker å gjenskape landet i sitt eget bilde, blir det vanskelig å se for seg en vei som vil føre fram til et kompromiss.
Men det er ingen grunn til at sikkerhetsdilemmaet ikke kan dempes. Det er mulig for stormakter å ha nasjonale sikkerhetsmål som ikke er åpenbart offensive. Det er også mulig for disse maktene å kommunisere og tilkjennegi sine intensjoner og bekymringer på en bedre måte. Dette vil bidra til å redusere misforståelser og gjøre det mulig å oppnå en større grad av samarbeid. Det finnes et betydelig handlingsrom som gjør at vi kan unngå realistenes skrekkelige verden.
CAMBRIDGE – Russlands invasjon av Ukraina — et åpenbart brudd på folkeretten som har resultert i en humanitær katastrofe — er siste spiker i kisten til den «liberale» internasjonale ordenen etter den kalde krigen. Denne ordenen lå allerede for døden som følge av den geopolitiske konflikten mellom Kina og USA og motreaksjonen mot hyper-globaliseringen. Ethvert håp om å gjenopplive denne ordenen er nå knust etter dette siste avgjørende slaget.
Den globale ordenen som vi nå legger bak oss, hvilte på premisset om at verden kunne basere seg på økonomiske interesser — som regel store selskaper, banker og investorer med hovedkontor i USA og Vest-Europa. Man trodde at disse interessene ville spre velstand og dempe konflikter. Etter hvert som mellomstore og framvoksende makter som Russland og Kina ble rikere, ville de bli mer som «Vesten», og den geopolitiske rivaliseringen ville gi etter for en annen logikk: fordelene ved handel.
Mens frimarkedsøkonomer ga oss den gamle ordenens grunnleggende narrativ, vil den kommende ordenen i stor grad formes av geopolitiske «realister». Og bildet de maler er ikke pent: en stormaktsrivaliserende nullsumsverden der land søker å styrke sin nasjonale sikkerhet, der det av nødvendighet er usikkerhet om motstanderes motiver og der det mangler en verdensmakt som kan håndheve reglene. Disse faktorene vil i stor grad lede til konflikt framfor samarbeid.
I en slik verden, vil Vesten stå overfor noen avgjørende spørsmål: Hvordan stagge Russland og Kina. Er det mulig å så splid mellom dem? Eller bør Vesten imøtekomme Russland og landets mål i Europa for å danne felles front med Russland mot den kraftigere økonomiske og teknologiske utfordringen som kommer fra Kina? Alle andre saker, som handel, investeringer, klimaendringer, global fattigdom og folkehelse, blir underordnede sammenlignet med disse spørsmålene.
Det hadde vært fryktelig dersom dette var det eneste alternativet til de uoppfylte forventningene til den «liberale internasjonale ordenen». Heldigvis er det ikke det. Det er mulig å skape en framgangsrik og stabil verdensorden samtidig som man forholder seg til stormaktsrivaliseringen på en realistisk måte. Men hvorvidt vi kan få til en slik ordning avhenger av hvordan land søker å fremme sine sikkerhetspolitiske mål og av historiene de forteller om seg selv og deres motstandere.
Det sentrale begrepet i rammeverket som realistiske tenkere benytter seg av, er «sikkerhetsdilemmaet». Denne ideen forklarer hvorfor et system der stormakter søker å styrke sin nasjonale sikkerhet kan være grunnleggende skjøre. Fordi det ikke er mulig å skille defensive fra offensive tiltak, vil hver parts forsøk på å styrke sin sikkerhet simpelthen gjøre den andre parten mer usikker, noe som vil utløse mottiltak som holder denne onde sirkelen i gang.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
Realister vil hevde at noe som likner på dette sikkerhetsdilemmaet gjorde seg gjeldende i opptakten til Russlands angrep på Ukraina. Ukraina — og Vesten generelt — oppfattet hovedsakelig landets innlemmelse i en vestlig økonomisk sfære og muligens en vestlig militærallianse som noe som ville styrke landets økonomi og sikkerhet. Men Russlands president Vladimir Putin så disse trekkene som skadelige for Russlands sikkerhetsinteresser. Hvis dette virker merkelig, er det noen som argumenter som følger: Tenk hvordan USA ville ha reagert dersom f.eks. Mexico vurderte en militærallianse med Russland.
Men mye ved realististenes forklaring — og ved sikkerhetsdilemma-rammeverket generelt — avhenger av hvordan land tenker rundt egne sikkerhetspolitiske mål og hvor effektive alternative mekanismer er for å realisere disse målene. Et land som investerer alle ressurser i sin militære kapasitet og glemmer å bygge opp sin økonomi og styrke sine institusjoner, vil ikke være godt rustet til å opprettholde sin sikkerhet på lang sikt — selv om det i utgangspunktet er en verdensmakt.
Sør-Korea er et lærerikt eksempel. I tiden rett etter Koreakrigen, vektla landet den militære opprustningen vis-a-vis Nord-Korea. Men etter hvert som USA begynte å redusere sin militære og økonomisk hjelp på starten av 1960-tallet, endret den politiske ledelsen i Sør-Korea kurs. Sørkoreanerne kom fram til at økonomisk styrke gjennom eksportorientert industrialisering ville gi bedre beskyttelse mot en potensielt krigshissig nabo i nord.
Likeledes er det ikke åpenbart at Russland vil styrke sin sikkerhet dersom landet oppnår sine kortsiktige militære mål i Ukraina, men kommer ut av konflikten som en økonomisk svekling uten tilgang på vestlig teknologi og vestlige markeder.
Like viktig er fortellingen stormakter forteller seg selv om deres intensjoner og hvordan andre oppfatter dem. Amerikanske og europeiske politiske beslutningstakere ser seg selv som internasjonale aktører med gode intensjoner. Men når de snakker om en «regelstyrt internasjonal orden», glemmer de hvordan den ordenen har blitt bygget opp for å fremme egne lands interesser og overser de mange overtredelsene. De innser eller skjønner ikke at vanlige mennesker i mange ikke-vestlige land anser vestlig makt som opportunistisk, hyklersk og utelukkende motivert av egeninteresse.
Denne forestillingen om eksepsjonalisme forsterker sikkerhetsdilemmaet; det gir lite rom for andre makters legitime sikkerhetsbehov når vestlige land ekspanderer sin militære tilstedeværelse og utøver økonomisk innflytelse. Selv om det kanskje ikke er noe som kunne ha beskyttet mot Putins militære eventyrlyst, henter han næring og kraft fra det negative synet mange russere har på Vesten. Tilsvarende: USAs forsøk på å ekskludere kinesiske bedrifter som Huawei fra globale markeder og nekte dem tilgang på viktige innsatsvarer — tilsynelatende begrunnet ut fra sikkerhetspolitiske hensyn — nører opp under kinesiske bekymringer for at USA ønsker å underminere landets økonomi.
Sikkerhetsdilemmaet gjør seg særlig gjeldende når en stormakt søker hegemoni framfor imøtekommenhet. USA er ofte skyld i dette ved å presentere sine utenrikspolitiske mål innen rammen av globalt overherredømme. Og når land som Putins Russland setter spørsmålstegn ved et annet lands rett til å eksistere eller søker å gjenskape landet i sitt eget bilde, blir det vanskelig å se for seg en vei som vil føre fram til et kompromiss.
Men det er ingen grunn til at sikkerhetsdilemmaet ikke kan dempes. Det er mulig for stormakter å ha nasjonale sikkerhetsmål som ikke er åpenbart offensive. Det er også mulig for disse maktene å kommunisere og tilkjennegi sine intensjoner og bekymringer på en bedre måte. Dette vil bidra til å redusere misforståelser og gjøre det mulig å oppnå en større grad av samarbeid. Det finnes et betydelig handlingsrom som gjør at vi kan unngå realistenes skrekkelige verden.