LONDON – Flom, tørke, hetebølge og skogbrann har herjet i store deler av verden og har gjort to fundamentale fakta tydelige for oss. For det første: Svekket ferskvannsforsyning går stadig hardere utover lokalsamfunn, spesielt i fattige strøk, med vidtrekkende konsekvenser for økonomisk, sosial og politisk stabilitet. For det andre: De samlede konsekvensene av dagens ekstreme tilstander er noe vi aldri har sett tidligere i menneskehetens historie og overvelder politikeres og byråkraters evne til å håndtere dem.
I Øst-Afrika har en katastrofal fire år lang tørke ødelagt millioner av menneskers levebrød og gjort at mer enn 20 millioner mennesker står i fare for å sulte. I Pakistan står en tredjedel av landet under vann som følge av flom, noe som har tatt livet av minst 1500 mennesker så langt og ødelagt 45 % av årets avlinger. I Kina har en historisk hetebølge forårsaket akutt mangel på vann i områder som står for en tredjedel av landets risproduksjon.
I tillegg har tørke og skogbrann i USA og Europa, samt alvorlig flom og tørke i India, redusert avlinger og mateksport globalt. Dette viser hvor avhengig verdens matproduksjon er av store og stabile mengder med vann. Hvis man legger til konsekvensene av krigen i Ukraina og hvordan den virker negativt inn på forsyningen av korn og kunstgjødsel, ser man at det er stor fare for at dagens globale matkrise vil vedvare.
For første gang i vår historie setter menneskelig aktivitet verdens vannforsyning på spill. Klimaendringer og avskoging virker inn på regntiden og har ført til at isen på den tibetanske høysletten smelter. Dette påvirker vannforsyningen til mer enn én milliard mennesker.
Økte globale temperaturer endrer fordampingsmønstre og reduserer tilbakeføringen av fukt fra skog, noe som påvirker nedbøren (medvinds). En destabilisert global vannsyklus bidrar i seg selv til å forsterke og forverre klimaendringene. For eksempel bidrar utarmingen av vann i jordsmonnet og i skogen til å svekke naturens evne til å trekke ut karbon.
Restriksjoner på bruken av vann og strøm samt andre midlertidige tiltak kan ikke lenger dekke over det faktum at våre systemer for styring og administrasjon av vann ikke er tilpasset en verden med raske og dyptgripende miljømessige endringer. Dagens ordninger baserer seg på antagelsen — nå avkreftet — om at vannforsyningen er relativt stabil (innen rammene av naturlige variasjoner), forutsigbar og håndterbar innenfor et avgrenset område. Vannkrisen er global. Og den kan kun løses med nyskapende tenkning og nye former for styring.
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Vi må innse at alle våre viktigste miljømessige utfordringer er knyttet til vann, enten det er for mye eller for lite vann — eller om vannet er for forurenset til at vi mennesker kan bruke det. Vi må nå forsøke å forstå koblingene mellom vann, klimaendringer og tap av biologisk mangfold — og definere, verdsette og styre vannressursene som et globalt fellesgode. Ved å tenke på vann på denne måten, kan vi mobilisere til kollektiv handling. Vi kan også utforme nye regler der rettferdighet spiller en viktig rolle i måten vi håndterer problemene på.
I alt for lang tid har de fleste lands myndigheter enten sett bort fra markedssvikt eller svart på den med kortsiktige tiltak framfor å mobilisere offentlig og privat sektor til felles innsats for å fremme ambisiøse mål. Offentlig sektor må se seg selv som en «markedsutformer» som samarbeider med alle interessenter i vannøkonomien for å skape nye muligheter for innovasjon og investeringer. Myndigheter må også sikre allmenn tilgang til rent vann og sanitære forhold samt sørge for nok vann som kan anvendes til våre mat-, energi- og natursystemer.
En viktig lærdom fra tidligere utfordringer som har krevd innovasjon på systemnivå, er at vi trenger et klart definert samfunnsoppdrag for å organisere vår felles innsats. Oppdragsorienterte tiltak gjør det mulig for myndigheter å styre innovasjon og ekspertise i riktig retning for å oppnå samfunnskritiske mål.
Dersom aktører i offentlig og privat sektor lar seg styre av en inkluderende «fellesgode»-tilnærming, er de langt bedre i stand til å komme opp med løsninger på utfordringer som krever en svært stor grad av samordning og omfattende finansiering over mange år. Klimaendringer, tap av biologisk mangfold og vannkriser er nettopp slike utfordringer.
Oppdragsbaserte strategier kan bidra til at myndigheter innoverer med et klart mål, en definert retning og i høyt tempo. Samtidig må politiske beslutningstakere også lytte til vanlige borgere, lokalsamfunnsaktører og innovatører med innsikt og erfaring — som vet hvordan de skal lykkes i en verden preget av knapphet på vann, høyere temperaturer og endrede kystlinjer og vassdrag.
Vi må nå erkjenne hvilke farer det globale ferskvannssystemet står overfor og med utgangspunkt i våre felles bekymringer mobilisere til kollektiv handling. Vannknapphet setter alle de andre bærekraftsmålene til FN på spill. Derfor bør denne utfordringen befeste vår felles vilje til å begrense den globale temperaturøkningen med 1,5° celsius sammenlignet med førindustrielt nivå (som spesifisert i Parisavtalen) og bevare naturens evne til å sikre stabil nedbør og avrenning.
Håndteringen av disse globale utfordringene må også kobles til prinsipper om rettferdighet uansett hvordan vil velger å organisere dette arbeidet. Ingen lokalsamfunn kan lykkes uten en pålitelig kilde til rent vann. Men vi trenger nye politiske tiltak og bedre systemer for å sikre dette globale fellesgodet.
Vi må endre både lovverket og den økonomiske tenkningen for å sikre allmenn tilgang til rent drikkevann og sanitære forhold — og for å bygge mer robuste og bærekraftige matsystemer. Insentiver må endres slik at aktører i privat sektor kan gjøre sitt for å sikre tilgang til teknologi og innovasjon for både fattige og rike land. Dette vil kreve langsiktig finansiering og nye mekanismer for å regulere hvordan aktører i offentlig og privat sektor samarbeider.
FNs vannkonferanse i 2023 — den første på nesten 50 år — vil være en avgjørende anledning for det internasjonale samfunnet til å begynne arbeidet med å skissere en framtid som fungerer for alle. Under forberedelsene til konferansen kan vi hente inspirasjon fra Nicholas Stern, som utarbeidet et nytt rammeverk for økonomisk analyse av klimaendringene, og Partha Dasgupta, som utarbeidet et nytt rammeverk for økonomisk analyse av biologisk mangfold. Som de fire lederne av den globale komitéen for vannøkonomi (Global Commission on the Economics of Water), er vårt mål å endre verdens forståelse av den økonomiske analysen og styringen av vann og legge langt større vekt på betydningen av rettferdighet, effektivitet og demokrati.
Vi kan fortsatt omdefinere vår relasjon til vann og omforme våre økonomier slik at vi verdsetter vann som et globalt fellesgode. Men dette er en mulighet som må gripes raskt, hvis ikke blir den borte. Dersom vi skal klare å unngå klimakatastrofe og tilpasse oss til uunngåelige endringer, må vi sørge for en robust vann-framtid for både fattige og rike land.
Quentin Grafton, Joyeeta Gupta og Aromar Revi bidro til denne kommentaren. De er ledende eksperter knyttet til Global Commission on the Economics of Water.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The Norwegian finance ministry recently revealed just how much the country has benefited from Russia's invasion of Ukraine, estimating its windfall natural-gas revenues for 2022-23 to be around $111 billion. Yet rather than transferring these gains to those on the front line, the government is hoarding them.
argue that the country should give its windfall gains from gas exports to those on the front lines.
At the end of a year of domestic and international upheaval, Project Syndicate commentators share their favorite books from the past 12 months. Covering a wide array of genres and disciplines, this year’s picks provide fresh perspectives on the defining challenges of our time and how to confront them.
ask Project Syndicate contributors to select the books that resonated with them the most over the past year.
LONDON – Flom, tørke, hetebølge og skogbrann har herjet i store deler av verden og har gjort to fundamentale fakta tydelige for oss. For det første: Svekket ferskvannsforsyning går stadig hardere utover lokalsamfunn, spesielt i fattige strøk, med vidtrekkende konsekvenser for økonomisk, sosial og politisk stabilitet. For det andre: De samlede konsekvensene av dagens ekstreme tilstander er noe vi aldri har sett tidligere i menneskehetens historie og overvelder politikeres og byråkraters evne til å håndtere dem.
I Øst-Afrika har en katastrofal fire år lang tørke ødelagt millioner av menneskers levebrød og gjort at mer enn 20 millioner mennesker står i fare for å sulte. I Pakistan står en tredjedel av landet under vann som følge av flom, noe som har tatt livet av minst 1500 mennesker så langt og ødelagt 45 % av årets avlinger. I Kina har en historisk hetebølge forårsaket akutt mangel på vann i områder som står for en tredjedel av landets risproduksjon.
I tillegg har tørke og skogbrann i USA og Europa, samt alvorlig flom og tørke i India, redusert avlinger og mateksport globalt. Dette viser hvor avhengig verdens matproduksjon er av store og stabile mengder med vann. Hvis man legger til konsekvensene av krigen i Ukraina og hvordan den virker negativt inn på forsyningen av korn og kunstgjødsel, ser man at det er stor fare for at dagens globale matkrise vil vedvare.
For første gang i vår historie setter menneskelig aktivitet verdens vannforsyning på spill. Klimaendringer og avskoging virker inn på regntiden og har ført til at isen på den tibetanske høysletten smelter. Dette påvirker vannforsyningen til mer enn én milliard mennesker.
Økte globale temperaturer endrer fordampingsmønstre og reduserer tilbakeføringen av fukt fra skog, noe som påvirker nedbøren (medvinds). En destabilisert global vannsyklus bidrar i seg selv til å forsterke og forverre klimaendringene. For eksempel bidrar utarmingen av vann i jordsmonnet og i skogen til å svekke naturens evne til å trekke ut karbon.
Restriksjoner på bruken av vann og strøm samt andre midlertidige tiltak kan ikke lenger dekke over det faktum at våre systemer for styring og administrasjon av vann ikke er tilpasset en verden med raske og dyptgripende miljømessige endringer. Dagens ordninger baserer seg på antagelsen — nå avkreftet — om at vannforsyningen er relativt stabil (innen rammene av naturlige variasjoner), forutsigbar og håndterbar innenfor et avgrenset område. Vannkrisen er global. Og den kan kun løses med nyskapende tenkning og nye former for styring.
HOLIDAY SALE: PS for less than $0.7 per week
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Vi må innse at alle våre viktigste miljømessige utfordringer er knyttet til vann, enten det er for mye eller for lite vann — eller om vannet er for forurenset til at vi mennesker kan bruke det. Vi må nå forsøke å forstå koblingene mellom vann, klimaendringer og tap av biologisk mangfold — og definere, verdsette og styre vannressursene som et globalt fellesgode. Ved å tenke på vann på denne måten, kan vi mobilisere til kollektiv handling. Vi kan også utforme nye regler der rettferdighet spiller en viktig rolle i måten vi håndterer problemene på.
I alt for lang tid har de fleste lands myndigheter enten sett bort fra markedssvikt eller svart på den med kortsiktige tiltak framfor å mobilisere offentlig og privat sektor til felles innsats for å fremme ambisiøse mål. Offentlig sektor må se seg selv som en «markedsutformer» som samarbeider med alle interessenter i vannøkonomien for å skape nye muligheter for innovasjon og investeringer. Myndigheter må også sikre allmenn tilgang til rent vann og sanitære forhold samt sørge for nok vann som kan anvendes til våre mat-, energi- og natursystemer.
En viktig lærdom fra tidligere utfordringer som har krevd innovasjon på systemnivå, er at vi trenger et klart definert samfunnsoppdrag for å organisere vår felles innsats. Oppdragsorienterte tiltak gjør det mulig for myndigheter å styre innovasjon og ekspertise i riktig retning for å oppnå samfunnskritiske mål.
Dersom aktører i offentlig og privat sektor lar seg styre av en inkluderende «fellesgode»-tilnærming, er de langt bedre i stand til å komme opp med løsninger på utfordringer som krever en svært stor grad av samordning og omfattende finansiering over mange år. Klimaendringer, tap av biologisk mangfold og vannkriser er nettopp slike utfordringer.
Oppdragsbaserte strategier kan bidra til at myndigheter innoverer med et klart mål, en definert retning og i høyt tempo. Samtidig må politiske beslutningstakere også lytte til vanlige borgere, lokalsamfunnsaktører og innovatører med innsikt og erfaring — som vet hvordan de skal lykkes i en verden preget av knapphet på vann, høyere temperaturer og endrede kystlinjer og vassdrag.
Vi må nå erkjenne hvilke farer det globale ferskvannssystemet står overfor og med utgangspunkt i våre felles bekymringer mobilisere til kollektiv handling. Vannknapphet setter alle de andre bærekraftsmålene til FN på spill. Derfor bør denne utfordringen befeste vår felles vilje til å begrense den globale temperaturøkningen med 1,5° celsius sammenlignet med førindustrielt nivå (som spesifisert i Parisavtalen) og bevare naturens evne til å sikre stabil nedbør og avrenning.
Håndteringen av disse globale utfordringene må også kobles til prinsipper om rettferdighet uansett hvordan vil velger å organisere dette arbeidet. Ingen lokalsamfunn kan lykkes uten en pålitelig kilde til rent vann. Men vi trenger nye politiske tiltak og bedre systemer for å sikre dette globale fellesgodet.
Vi må endre både lovverket og den økonomiske tenkningen for å sikre allmenn tilgang til rent drikkevann og sanitære forhold — og for å bygge mer robuste og bærekraftige matsystemer. Insentiver må endres slik at aktører i privat sektor kan gjøre sitt for å sikre tilgang til teknologi og innovasjon for både fattige og rike land. Dette vil kreve langsiktig finansiering og nye mekanismer for å regulere hvordan aktører i offentlig og privat sektor samarbeider.
FNs vannkonferanse i 2023 — den første på nesten 50 år — vil være en avgjørende anledning for det internasjonale samfunnet til å begynne arbeidet med å skissere en framtid som fungerer for alle. Under forberedelsene til konferansen kan vi hente inspirasjon fra Nicholas Stern, som utarbeidet et nytt rammeverk for økonomisk analyse av klimaendringene, og Partha Dasgupta, som utarbeidet et nytt rammeverk for økonomisk analyse av biologisk mangfold. Som de fire lederne av den globale komitéen for vannøkonomi (Global Commission on the Economics of Water), er vårt mål å endre verdens forståelse av den økonomiske analysen og styringen av vann og legge langt større vekt på betydningen av rettferdighet, effektivitet og demokrati.
Vi kan fortsatt omdefinere vår relasjon til vann og omforme våre økonomier slik at vi verdsetter vann som et globalt fellesgode. Men dette er en mulighet som må gripes raskt, hvis ikke blir den borte. Dersom vi skal klare å unngå klimakatastrofe og tilpasse oss til uunngåelige endringer, må vi sørge for en robust vann-framtid for både fattige og rike land.
Quentin Grafton, Joyeeta Gupta og Aromar Revi bidro til denne kommentaren. De er ledende eksperter knyttet til Global Commission on the Economics of Water.