NEW YORK – Det demokratiske partiet har nettopp levert et fantastisk show på landsmøtet i Chicago. Det hadde alt: glitrende musikkinnslag, fengende taler, religiøs hengivenhet, en flom av tårer, løfter om håp, øyeblikk av glede, oppløftende patriotisme, Oprah Winfrey og massevis av ballonger. TV-kommentatorer bemerket spesielt stilen til visepresident Kamala Harris og kommenterte hvordan hun «presenterte seg»: hennes smil, kroppsspråk, stemme – ja, selv hennes valg av klær.
Politikk, enten det er i diktaturer eller demokratier, innebærer alltid en form for artisteri. Men i USA har det lenge vært nærmest umulig å skjelne politikk fra underholdning. Den amerikanske journalisten H.L. Mencken, som var kjent for sin skarpe penn, foraktet politikere og mente at de fleste amerikanere var noen uvitende tullinger. Han var god til å observere og kommentere politiske landsmøter. Han skrev følgende i 1927: «USA er, i mine øyne, uten sammenligning det største showet på jorden».
Men hvorfor – hvorfor – må kandidater gjøre et så stort nummer av at de elsker familien sin? Hva har all denne klemmingen og kyssingen på scenen med politikk å gjøre? Må man virkelig vise denne formen for hengivenhet for å vinne velgere? Det virker som om man må det i USA.
I de fleste demokratier stemmer folk på politiske partier og interessene de representerer. Karisma spiller en rolle – selv i land som Japan, hvor de fleste politikere er bemerkelsesverdig blottet for denne egenskapen. Men generelt er asiatiske og europeiske politikere ikke like ivrige eller villige som amerikanere til å selge seg inn til velgerne som varme og kjærlige mennesker. Dette er noe folk tradisjonelt har ønsket seg fra konger og dronninger, ikke valgte politikere.
Helt siden Georg 3. («Farmer George») på 1700-tallet, har britiske monarker likt å bli sett på som flotte og hederlige familiefolk. Dronning Elizabeth 2. lot BBC dokumentere hjemmelivet hennes, fra grilling i hagen til te med barna. Hun følte at hun måtte fremstå litt mer som andre briter for å forbli populær.
Amerikanerne frigjorde seg fra det britiske monarkiet i 1776. («Farmer George» var deres siste konge.) Siden dette har Det hvite hus ikledd seg mye av den samme formen for pomp og prakt som man forbinder med et kongelig hoff, i en grad som langt overgår andre demokratier – med mulig unntak av Frankrike, hvor republikken fortsatt er ikleddkongelig prakt.
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
For å «bestige» den amerikanske «tronen» – presidentskapet – med all dens kvasi-monarkiske prakt, må en kandidat – i likhet med medlemmer av den britiske kongefamilien – gjøre et stort nummer av å være en helt vanlig mann eller kvinne, en person som deg og meg, noen man kan ta en øl med etter jobb. Folk som har ambisjoner om å bli president er selvfølgelig ikke helt som deg og meg, men de må late som.
Den sentimentale strømmen av følelser på amerikanske landsmøter – klemmene, kyssene og den overstrømmende familiekjærligheten – er også påfallende i andre amerikanske seremonier. For å ta et eksempel: Utenlandske Oscar-vinnere pleier å holde takketalene korte og konsise. Men ikke de amerikanske stjernene, som tårevått må takke alle – fra lærere de hadde på barneskolen til sine kjæledyr – og uttrykke sin dype hengivenhet for menneskeheten.
Sentimentalitet er feilplasserte følelser, der man i full offentlighet fremviser følelser som kjærlighet, sorg, håp og glede, framfor de ekte følelsene som gjerne forbeholdes privatlivet. Politikk, i likhet med filmindustrien i Hollywood, er faktisk en nådeløs kompetitiv arena, hvor private følelser – både egne og andres – ofte må ignoreres eller undertrykkes for å lykkes.
Dine ambisjoner krever ofte at du gjør alt for å lykkes og kan lett gå ut over kjærlige ektefeller og barn. Men følelser må få utløp et sted. De må uttrykkes på en eller annen måte. Derfor strømmen av følelser på den offentlige arenaen, i Hollywood og på politiske landsmøter.
Det var mye snakk på det demokratiske landsmøtet om at amerikanere «passer på hverandre», «elsker sine naboer» og «hjelper de fattige og marginaliserte». Mange amerikanere kan passe til denne beskrivelsen. Men USA er et langt mer hensynsløst konkurransesamfunn – og har et svakere sikkerhetsnett – enn de fleste andre demokratier. For å lykkes må du være en god «salgsperson». Dette gjelder spesielt for menn og kvinner som må «selge seg inn» til allmennheten, slik filmstjerner og politikere gjør. De er artister.
Når man gjør seg til, skaper man, per definisjon, noe som ikke er ekte. Og likevel krever folk at skuespillere og politikere gir inntrykk av å være ekte. Dette er grunnen til at vi søker sladder om privatlivene deres – jo mer skandaløst, desto bedre. Og for å si det på en penere måte: Det er også derfor vi ønsker å se hvor mye en politiker elsker ektefellen sin. Vi vil at de skal være – for å si det med ett ord – «autentiske».
Det vi får se på politiske landsmøter og under Oscar-utdelinger, i TV-intervjuer og ukebladportretter, er dermed noe som skal fremstå som autentisk. Hvis dette gjøres på den rette måten, slik som under landsmøtet i Chicago, kan dette faktisk se ut som det største showet på jorden.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
To secure a lasting peace, Ukraine’s allies must make Vladimir Putin understand that he cannot dictate the terms. Guaranteeing Ukraine’s security will require increased military support, a clear path to NATO membership, and international support for President Volodymyr Zelensky’s peace plan.
outline steps that global leaders can take to ensure a Ukrainian victory and deter future Russian aggression.
The International Monetary Fund’s surcharge policy has led to an unseemly state of affairs: countries in financial distress have become the largest source of net revenue to the Fund in recent years. These surcharges must be eliminated or, at the very least, adjusted to reduce the excessive burden on highly indebted countries.
decry the counterproductive practice of imposing additional fees on countries in debt distress.
NEW YORK – Det demokratiske partiet har nettopp levert et fantastisk show på landsmøtet i Chicago. Det hadde alt: glitrende musikkinnslag, fengende taler, religiøs hengivenhet, en flom av tårer, løfter om håp, øyeblikk av glede, oppløftende patriotisme, Oprah Winfrey og massevis av ballonger. TV-kommentatorer bemerket spesielt stilen til visepresident Kamala Harris og kommenterte hvordan hun «presenterte seg»: hennes smil, kroppsspråk, stemme – ja, selv hennes valg av klær.
Politikk, enten det er i diktaturer eller demokratier, innebærer alltid en form for artisteri. Men i USA har det lenge vært nærmest umulig å skjelne politikk fra underholdning. Den amerikanske journalisten H.L. Mencken, som var kjent for sin skarpe penn, foraktet politikere og mente at de fleste amerikanere var noen uvitende tullinger. Han var god til å observere og kommentere politiske landsmøter. Han skrev følgende i 1927: «USA er, i mine øyne, uten sammenligning det største showet på jorden».
Men hvorfor – hvorfor – må kandidater gjøre et så stort nummer av at de elsker familien sin? Hva har all denne klemmingen og kyssingen på scenen med politikk å gjøre? Må man virkelig vise denne formen for hengivenhet for å vinne velgere? Det virker som om man må det i USA.
I de fleste demokratier stemmer folk på politiske partier og interessene de representerer. Karisma spiller en rolle – selv i land som Japan, hvor de fleste politikere er bemerkelsesverdig blottet for denne egenskapen. Men generelt er asiatiske og europeiske politikere ikke like ivrige eller villige som amerikanere til å selge seg inn til velgerne som varme og kjærlige mennesker. Dette er noe folk tradisjonelt har ønsket seg fra konger og dronninger, ikke valgte politikere.
Helt siden Georg 3. («Farmer George») på 1700-tallet, har britiske monarker likt å bli sett på som flotte og hederlige familiefolk. Dronning Elizabeth 2. lot BBC dokumentere hjemmelivet hennes, fra grilling i hagen til te med barna. Hun følte at hun måtte fremstå litt mer som andre briter for å forbli populær.
Amerikanerne frigjorde seg fra det britiske monarkiet i 1776. («Farmer George» var deres siste konge.) Siden dette har Det hvite hus ikledd seg mye av den samme formen for pomp og prakt som man forbinder med et kongelig hoff, i en grad som langt overgår andre demokratier – med mulig unntak av Frankrike, hvor republikken fortsatt er ikleddkongelig prakt.
PS Events: Climate Week NYC 2024
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
For å «bestige» den amerikanske «tronen» – presidentskapet – med all dens kvasi-monarkiske prakt, må en kandidat – i likhet med medlemmer av den britiske kongefamilien – gjøre et stort nummer av å være en helt vanlig mann eller kvinne, en person som deg og meg, noen man kan ta en øl med etter jobb. Folk som har ambisjoner om å bli president er selvfølgelig ikke helt som deg og meg, men de må late som.
Den sentimentale strømmen av følelser på amerikanske landsmøter – klemmene, kyssene og den overstrømmende familiekjærligheten – er også påfallende i andre amerikanske seremonier. For å ta et eksempel: Utenlandske Oscar-vinnere pleier å holde takketalene korte og konsise. Men ikke de amerikanske stjernene, som tårevått må takke alle – fra lærere de hadde på barneskolen til sine kjæledyr – og uttrykke sin dype hengivenhet for menneskeheten.
Sentimentalitet er feilplasserte følelser, der man i full offentlighet fremviser følelser som kjærlighet, sorg, håp og glede, framfor de ekte følelsene som gjerne forbeholdes privatlivet. Politikk, i likhet med filmindustrien i Hollywood, er faktisk en nådeløs kompetitiv arena, hvor private følelser – både egne og andres – ofte må ignoreres eller undertrykkes for å lykkes.
Dine ambisjoner krever ofte at du gjør alt for å lykkes og kan lett gå ut over kjærlige ektefeller og barn. Men følelser må få utløp et sted. De må uttrykkes på en eller annen måte. Derfor strømmen av følelser på den offentlige arenaen, i Hollywood og på politiske landsmøter.
Det var mye snakk på det demokratiske landsmøtet om at amerikanere «passer på hverandre», «elsker sine naboer» og «hjelper de fattige og marginaliserte». Mange amerikanere kan passe til denne beskrivelsen. Men USA er et langt mer hensynsløst konkurransesamfunn – og har et svakere sikkerhetsnett – enn de fleste andre demokratier. For å lykkes må du være en god «salgsperson». Dette gjelder spesielt for menn og kvinner som må «selge seg inn» til allmennheten, slik filmstjerner og politikere gjør. De er artister.
Når man gjør seg til, skaper man, per definisjon, noe som ikke er ekte. Og likevel krever folk at skuespillere og politikere gir inntrykk av å være ekte. Dette er grunnen til at vi søker sladder om privatlivene deres – jo mer skandaløst, desto bedre. Og for å si det på en penere måte: Det er også derfor vi ønsker å se hvor mye en politiker elsker ektefellen sin. Vi vil at de skal være – for å si det med ett ord – «autentiske».
Det vi får se på politiske landsmøter og under Oscar-utdelinger, i TV-intervjuer og ukebladportretter, er dermed noe som skal fremstå som autentisk. Hvis dette gjøres på den rette måten, slik som under landsmøtet i Chicago, kan dette faktisk se ut som det største showet på jorden.
Oversatt av Marius Gustavson