BERLIN – Da Russlands president Vladimir Putin ga ordre om å invadere Ukraina ved daggry 24. februar 2022 forandret det alt, ikke bare for Europa, men for verden. Den historiske klokken ble stilt tilbake.
I det øyeblikket en stor militærmakt startet en erobringskrig mot et fredelig naboland, var vi tilbake i en verden der makt hevdes gjennom vold og grenser blir trukket med blod. Det som skjedde, veltet de geopolitiske prinsippene som var rådende på slutten av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet. Ikke-voldelige forhandlinger og fred var nå «ute»; unilaterale styrkedemonstrasjoner var «in» igjen.
Selv om det har vært mange kriger de siste tiårene, har de for det meste vært regionale i omfang og funnet sted i utkanten av de geopolitiske «bruddlinjene». Det var ikke noe som pekte i retning av et globalt Sarajevo – en krig som krevde internasjonal intervensjon, som i Bosnia på 1990-tallet, men i langt større skala. De automatiske stabilisatorene fungerte som de skulle. Og USA, den eneste supermakten, sto – tilsynelatende – fortsatt som garantist for orden, frem til den verdenen vi kjenner gikk opp i sømmene rett foran øynene på oss. Og det uten et bedre alternativ i sikte.
Bak Putins invasjon finner vi ny-imperialistisk russisk irredentisme. Putin ønsker å omgjøre de geopolitiske rammene som har vært rådendesiden Sovjetunionens kollaps. Et slikt revisjonistisk prosjekt er svært farlig fordi det innebærer en form for nasjonal selvhevdelse og dominans – endog overherredømme. Og dette krever krig, ikke bare mot mindre naboland og regionale makter, men også mot globale makter (der mye står på spill også for disse maktene, selv om de vanligvis holder seg i bakgrunnen).
Det har lenge vært åpenbart at den viktigste geopolitiske aksen i det 21. århundret vil være relasjonen mellom USA og Kina. Hvis de to supermaktene kan finne frem til en strategisk forståelse og samarbeide med hverandre, vil sannsynligheten for en fredelig fremtid øke betydelig. Hvis de to supermaktene ikke klarer det, vil det motsatte være tilfelle.
Noe som kompliserer bildet er at den gamle verdensordenen, som i hovedsak er basert på USAs liberale prinsipper og Vestens ledende rolle, er stadig mer svekket. Dette leder til en rekke spørsmål. Hva blir konsekvensene av stadig flere væpnede utfordringer av den eksisterende verdensorden? Er det mulig at Pax Americana vil måtte gi etter for et system der Kina setter premissene? Og dersom det skulle skje, vil denne prosessen være voldelig eller fredelig? Og vil dette innebære en eller annen form for gjenskapning av det gamle europeiske «pentarkiet» (fem dominerende makter), men nå på en global skala?
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Sistnevnte virker for min del som en for mekanistisk måte å tenke på, spesielt nå som nok en alvorlig krig pågår – i Midtøsten. Hamas’ grusomme handlinger i Israel 7. oktober viser hvordan territorielle konflikter, som lenge har sydet under overflaten, kan eksplodere når mer moderne, geopolitiske omstendigheter endrer seg. Den israelsk-palestinske konflikten er ikke ny; den strekker seg tilbake til første verdenskrig og det britiske imperiet som eksisterte på den tiden. Men uten et stabilt geopolitisk rammeverk, vil andre land som kappes om global eller regional makt, lett kunne bruke slike konflikter til å fremme sine egne mål, gjerne på en fordekt måte.
Israelske tropper befinner seg nå i Gaza fordi israelere føler at de må utrydde en terrororganisasjon som lenge har fått støtte fra Iran, Israels regionale nemesis. Samtidig har USA sendt to hangarskip til det østlige Middelhavet for å forhindre at krigen sprer seg til Libanon. Der har Hizbollah, en annen iransk stedfortreder, skapt problemer for Israel ved å sende droner og avfyre raketter over grensen. Lunten, som Hamas tente 7. oktober, er langt fra slukket.
Tar vi med Kinas stadig mer aggressive retorikk mot Taiwan og Kinas suverenitetskrav i Sør-Kina-havet, skjønner vi hvor ustabil situasjonen i verden er. Det som gjør bildet enda mer komplisert og utviklingen enda mer uforutsigbar, er at verden gjennomgår en omfattende transformasjon der nye linjer trekkes og nye forbindelser etableres. Det globale sør krever flere seter ved forhandlingsbordet, og nye allianser og koalisjoner, som er utenfor Vestens innflytelse, vokser frem.
Vil en interessekamp mellom “Vesten og resten” være rammen for en verden der Vesten får stadig mindre innflytelse? Eller vil mektige politiske strømninger i Europa og USA trekke Vesten bort fra sine tradisjonelle alliansestrukturer og i en mer antidemokratisk retning? Putin satser på at USA ikke lenger vil overholde sine transatlantiske forpliktelser etter presidentvalget i 2024. Tanken på hvordan dette vil påvirke Europa, får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.
Det er ikke tvil om at en ny verden vokser frem. Den vil være preget ikke bare av nye forbindelser og avhengighetsrelasjoner, men også av mer usikkerhet, farlige situasjoner og krig. Stabile internasjonale relasjoner vil bli et fremmed begrep fra en svunnen tid – en tid som vi ikke satte nok pris på før den forsvant.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
While both the American and Chinese Gilded Ages raised material standards of living for hundreds of millions of people, their endemic corruption produced radically unequal and unsustainable growth. Ultimately, both periods offer cautionary tales about unbridled crony capitalism, not models for blind emulation.
explains how corruption both drove the country's GDP growth and sowed the seeds for its current economic problems.
Since taking power in 2014, Prime Minister Narendra Modi and his ruling Bharatiya Janata Party have stoked Hindu nationalism, hollowed out India’s democracy, and overseen an economy that is probably performing far worse than official figures suggest. And yet Modi and the BJP are genuinely popular, making them likely – though not certain – to emerge victorious when the ongoing parliamentary election concludes in June.
BERLIN – Da Russlands president Vladimir Putin ga ordre om å invadere Ukraina ved daggry 24. februar 2022 forandret det alt, ikke bare for Europa, men for verden. Den historiske klokken ble stilt tilbake.
I det øyeblikket en stor militærmakt startet en erobringskrig mot et fredelig naboland, var vi tilbake i en verden der makt hevdes gjennom vold og grenser blir trukket med blod. Det som skjedde, veltet de geopolitiske prinsippene som var rådende på slutten av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet. Ikke-voldelige forhandlinger og fred var nå «ute»; unilaterale styrkedemonstrasjoner var «in» igjen.
Selv om det har vært mange kriger de siste tiårene, har de for det meste vært regionale i omfang og funnet sted i utkanten av de geopolitiske «bruddlinjene». Det var ikke noe som pekte i retning av et globalt Sarajevo – en krig som krevde internasjonal intervensjon, som i Bosnia på 1990-tallet, men i langt større skala. De automatiske stabilisatorene fungerte som de skulle. Og USA, den eneste supermakten, sto – tilsynelatende – fortsatt som garantist for orden, frem til den verdenen vi kjenner gikk opp i sømmene rett foran øynene på oss. Og det uten et bedre alternativ i sikte.
Bak Putins invasjon finner vi ny-imperialistisk russisk irredentisme. Putin ønsker å omgjøre de geopolitiske rammene som har vært rådendesiden Sovjetunionens kollaps. Et slikt revisjonistisk prosjekt er svært farlig fordi det innebærer en form for nasjonal selvhevdelse og dominans – endog overherredømme. Og dette krever krig, ikke bare mot mindre naboland og regionale makter, men også mot globale makter (der mye står på spill også for disse maktene, selv om de vanligvis holder seg i bakgrunnen).
Det har lenge vært åpenbart at den viktigste geopolitiske aksen i det 21. århundret vil være relasjonen mellom USA og Kina. Hvis de to supermaktene kan finne frem til en strategisk forståelse og samarbeide med hverandre, vil sannsynligheten for en fredelig fremtid øke betydelig. Hvis de to supermaktene ikke klarer det, vil det motsatte være tilfelle.
Noe som kompliserer bildet er at den gamle verdensordenen, som i hovedsak er basert på USAs liberale prinsipper og Vestens ledende rolle, er stadig mer svekket. Dette leder til en rekke spørsmål. Hva blir konsekvensene av stadig flere væpnede utfordringer av den eksisterende verdensorden? Er det mulig at Pax Americana vil måtte gi etter for et system der Kina setter premissene? Og dersom det skulle skje, vil denne prosessen være voldelig eller fredelig? Og vil dette innebære en eller annen form for gjenskapning av det gamle europeiske «pentarkiet» (fem dominerende makter), men nå på en global skala?
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Sistnevnte virker for min del som en for mekanistisk måte å tenke på, spesielt nå som nok en alvorlig krig pågår – i Midtøsten. Hamas’ grusomme handlinger i Israel 7. oktober viser hvordan territorielle konflikter, som lenge har sydet under overflaten, kan eksplodere når mer moderne, geopolitiske omstendigheter endrer seg. Den israelsk-palestinske konflikten er ikke ny; den strekker seg tilbake til første verdenskrig og det britiske imperiet som eksisterte på den tiden. Men uten et stabilt geopolitisk rammeverk, vil andre land som kappes om global eller regional makt, lett kunne bruke slike konflikter til å fremme sine egne mål, gjerne på en fordekt måte.
Israelske tropper befinner seg nå i Gaza fordi israelere føler at de må utrydde en terrororganisasjon som lenge har fått støtte fra Iran, Israels regionale nemesis. Samtidig har USA sendt to hangarskip til det østlige Middelhavet for å forhindre at krigen sprer seg til Libanon. Der har Hizbollah, en annen iransk stedfortreder, skapt problemer for Israel ved å sende droner og avfyre raketter over grensen. Lunten, som Hamas tente 7. oktober, er langt fra slukket.
Tar vi med Kinas stadig mer aggressive retorikk mot Taiwan og Kinas suverenitetskrav i Sør-Kina-havet, skjønner vi hvor ustabil situasjonen i verden er. Det som gjør bildet enda mer komplisert og utviklingen enda mer uforutsigbar, er at verden gjennomgår en omfattende transformasjon der nye linjer trekkes og nye forbindelser etableres. Det globale sør krever flere seter ved forhandlingsbordet, og nye allianser og koalisjoner, som er utenfor Vestens innflytelse, vokser frem.
Vil en interessekamp mellom “Vesten og resten” være rammen for en verden der Vesten får stadig mindre innflytelse? Eller vil mektige politiske strømninger i Europa og USA trekke Vesten bort fra sine tradisjonelle alliansestrukturer og i en mer antidemokratisk retning? Putin satser på at USA ikke lenger vil overholde sine transatlantiske forpliktelser etter presidentvalget i 2024. Tanken på hvordan dette vil påvirke Europa, får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.
Det er ikke tvil om at en ny verden vokser frem. Den vil være preget ikke bare av nye forbindelser og avhengighetsrelasjoner, men også av mer usikkerhet, farlige situasjoner og krig. Stabile internasjonale relasjoner vil bli et fremmed begrep fra en svunnen tid – en tid som vi ikke satte nok pris på før den forsvant.
Oversatt av Marius Gustavson