NEW YORK – Hvorfor tiltrekkes så mange unge mennesker av ytre høyre? Meningsmålinger viser at 36 % i alderen 18-24 støtter Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike, mens omtrent 31 % støtter Geert Wilders’ nasjonalistiske, innvandringskritiske Frihetsparti i Nederland. Tilsvarende viser en nylig meningsmåling at 26 % amerikanere i alderen 18-29 foretrekker tidligere president Donald Trump framfor den sittende presidenten, Joe Biden.
Selv om disse tallene ikke gjenspeiler hva flertallet av unge mennesker mener, er de likevel slående og muligens det motsatte av hva man skulle forvente. Tross alt, i minst fire tiår etter slutten av andre verdenskrig, var det å være ung nærmest ensbetydende med å være på venstresiden, ønske å forandre verden til det bedre og kjempe for et åpent, mangfoldig og egalitært samfunn hvor fascismen aldri kunne reise seg igjen. Ytre høyre var derimot forbundet med sjuskete eldre menn som utsondret en muggen lukt fra de brune eller svarte skjortene de tidligere kunne hatt på seg.
Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Da var mange av de gamle ekstremistene borte, og sentrum-venstre-partiene mistet sin ungdommelige idealisme. Sovjetunionen hadde tapt den kalde krigen, og noe av entusiasmen for kollektiv innsats for et bedre samfunn kan med det ha falmet.
Samtidig ble både konservative og sentrum-venstre-partier påvirket av nyliberalismen. I 1998 sa Peter Mandelson, det britiske arbeiderpartiets talsmann under daværende statsminister Tony Blair, som kjent at han ikke ville ha noen problemer med at folk ble søkkrike så lenge de betalte skatt. (Han ville være «intensely relaxed» om folk ble «filthy rich», som han sa.)
Mandelsons uttalelse, som han senere angret på, var uttrykk for et mer omfattende politisk skifte. Sentrum-venstre-partier ble i økende grad assosiert med urbane eliter som nøt godt av en globalisert økonomi der innvandrere tilbød billig arbeidskraft og velutdannede kosmopolitter kunne oppnå økonomiske fordeler eller intellektuell stimulering hvor enn de ønsket. Disse elitene ble latterliggjort som «folk fra ingensteds» av de som følte seg oversett, foraktet og akteruseilt i en globalisert verden.
Mange av disse misfornøyde velgerne hadde tidligere støttet venstreorienterte partier med historiske bånd til fagbevegelsen, som Labour i Storbritannia og det demokratiske partiet i USA. Nå følte de seg ekskludert av både næringslivsvennlige konservative politikere og den nyliberale sentrum-venstresiden.
The newest issue of our magazine, PS Quarterly: Age of Extremes, is here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
En ny generasjon av høyrepopulister ivret etter å fylle det politiske tomrommet og lovet å kjempe for de underprivilegerte mot en korrupt globalistisk elite som angivelig tillot innvandrere å ta jobber fra arbeidere som var født og oppvokst i landet. Den avdøde østerrikske urostifteren Jörg Haider, Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson, Italias statsminister Giorgia Meloni og visestatsminister Matteo Salvini er gode eksempler på denne nye typen politikere – glatte politikere i smarte dresser med talent for å skape oppmerksomhet og som nører opp under sinne og misnøye. Noen av dem flørter også med fascistiske og nazistiske symboler og utfordrer grensene for etterkrigstidens tabuer.
Selv om han er betydelig eldre, er Trump av samme ulla. Han har kanskje ikke selv skrevet referansen til et «forent Rike» (Reich) som dukket opp i en video han nylig delte, men Trump har lenge omfavnet den høyreradikale retorikken. Han selger inn et drømmebilde om USAs tidligere storhet og lover å stenge ute innvandrere som «forgifter vårt lands blod».
Slike løfter vil utvilsomt appellere til noen unge mennesker av de samme grunnene som gjorde at mange unge mennesker tidligere ble tiltrukket av venstreorienterte idealer. Som en 18 år gammel tysker nylig sa tilFinancial Times, har han til hensikt å stemme på Alternativ for Tyskland (AfD) i valget til Europaparlamentet fordi ytre høyre-partiet tilbyr et «klart brudd med en dyster nåtid og en lys visjon for framtiden».
Veltalende høyreekstremister kan også tiltrekke seg unge menn som synes det er kult å bryte moderne sosiale tabuer knyttet til maskulin dominans og privilegier. Men uansett hva appellen er, har den ingenting med konservatisme å gjøre. Høyreledere som Trump, Wilders og Salvini er ikke konservative – deres primære mål er å forstyrre og ødelegge.
Konservatismen befinner seg nå i større grad på den andre siden. Veteranpolitikere som Biden, som prøver å bevare det liberale demokratiets etablerte institusjoner – et uavhengig rettsvesen, en fri presse og frie og rettferdige valg – står imot den tiltagende bølgen av radikal populisme. Å bygge eller gjenoppbygge disse institusjonene etter katastrofene under andre verdenskrig var en gang et progressivt prosjekt. I dag er det et konservativt prosjekt å beskytte disse institusjonene mot de som ønsker å ødelegge dem og som griper enhver mulighet til å gå til angrep på dommere, lovgivere og borgere som forsvarer dem.
For unge mennesker som er begeistret for utsiktene til radikale endringer, kan 81 år gamle Biden virke som en levning fra fortiden som klamrer seg til et foreldet system. Man kan argumentere, slik jeg ville ha gjort, at gradvise demokratiske endringer er å foretrekke framfor å knuse den eksisterende ordenen. Men et slikt budskap vil sannsynligvis ikke bidra til at rastløse unge mennesker finner veien tilbake til etablerte sentrum-venstre partier. Mens Bidens forgjenger, Barack Obama, klarte å gjøre nettopp dette en stund, skuffet han til slutt mange av sine yngre tilhengere ved ikke å være radikal nok.
Trump trenger ikke å overbevise mange unge mennesker om å stemme på ham. Hvis mange nok av de unge velgerne unnlater å stemme på Biden – fordi han er for gammel, for konservativ eller for pro-israelsk – kan Trump vinne presidentvalget i november. Hvis han blir valgt, vil han fortsette å bryte normene og undergrave institusjonene som er avgjørende for at demokratiet skal fungere.
Framtidige generasjoner må muligens jobbe hardt for å rette opp skaden. Men kanskje vil denne innsatsen kunne gi ny drivkraft blant unge mennesker til å gjenoppbygge verden slik at den blir et bedre sted. Man kan bare håpe at de vil lykkes.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The US Supreme Court has now ruled that the Constitution entitles former President Donald Trump to "presumptive immunity" from criminal prosecution for actions related to his effort to overturn the November 2020 election. There was no reason to go that far – as one conservative justice rightly saw.
argues that the US Supreme Court should have followed the approach defended by Justice Amy Coney Barrett.
NEW YORK – Hvorfor tiltrekkes så mange unge mennesker av ytre høyre? Meningsmålinger viser at 36 % i alderen 18-24 støtter Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike, mens omtrent 31 % støtter Geert Wilders’ nasjonalistiske, innvandringskritiske Frihetsparti i Nederland. Tilsvarende viser en nylig meningsmåling at 26 % amerikanere i alderen 18-29 foretrekker tidligere president Donald Trump framfor den sittende presidenten, Joe Biden.
Selv om disse tallene ikke gjenspeiler hva flertallet av unge mennesker mener, er de likevel slående og muligens det motsatte av hva man skulle forvente. Tross alt, i minst fire tiår etter slutten av andre verdenskrig, var det å være ung nærmest ensbetydende med å være på venstresiden, ønske å forandre verden til det bedre og kjempe for et åpent, mangfoldig og egalitært samfunn hvor fascismen aldri kunne reise seg igjen. Ytre høyre var derimot forbundet med sjuskete eldre menn som utsondret en muggen lukt fra de brune eller svarte skjortene de tidligere kunne hatt på seg.
Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Da var mange av de gamle ekstremistene borte, og sentrum-venstre-partiene mistet sin ungdommelige idealisme. Sovjetunionen hadde tapt den kalde krigen, og noe av entusiasmen for kollektiv innsats for et bedre samfunn kan med det ha falmet.
Samtidig ble både konservative og sentrum-venstre-partier påvirket av nyliberalismen. I 1998 sa Peter Mandelson, det britiske arbeiderpartiets talsmann under daværende statsminister Tony Blair, som kjent at han ikke ville ha noen problemer med at folk ble søkkrike så lenge de betalte skatt. (Han ville være «intensely relaxed» om folk ble «filthy rich», som han sa.)
Mandelsons uttalelse, som han senere angret på, var uttrykk for et mer omfattende politisk skifte. Sentrum-venstre-partier ble i økende grad assosiert med urbane eliter som nøt godt av en globalisert økonomi der innvandrere tilbød billig arbeidskraft og velutdannede kosmopolitter kunne oppnå økonomiske fordeler eller intellektuell stimulering hvor enn de ønsket. Disse elitene ble latterliggjort som «folk fra ingensteds» av de som følte seg oversett, foraktet og akteruseilt i en globalisert verden.
Mange av disse misfornøyde velgerne hadde tidligere støttet venstreorienterte partier med historiske bånd til fagbevegelsen, som Labour i Storbritannia og det demokratiske partiet i USA. Nå følte de seg ekskludert av både næringslivsvennlige konservative politikere og den nyliberale sentrum-venstresiden.
Secure your copy of PS Quarterly: Age of Extremes
The newest issue of our magazine, PS Quarterly: Age of Extremes, is here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
En ny generasjon av høyrepopulister ivret etter å fylle det politiske tomrommet og lovet å kjempe for de underprivilegerte mot en korrupt globalistisk elite som angivelig tillot innvandrere å ta jobber fra arbeidere som var født og oppvokst i landet. Den avdøde østerrikske urostifteren Jörg Haider, Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson, Italias statsminister Giorgia Meloni og visestatsminister Matteo Salvini er gode eksempler på denne nye typen politikere – glatte politikere i smarte dresser med talent for å skape oppmerksomhet og som nører opp under sinne og misnøye. Noen av dem flørter også med fascistiske og nazistiske symboler og utfordrer grensene for etterkrigstidens tabuer.
Selv om han er betydelig eldre, er Trump av samme ulla. Han har kanskje ikke selv skrevet referansen til et «forent Rike» (Reich) som dukket opp i en video han nylig delte, men Trump har lenge omfavnet den høyreradikale retorikken. Han selger inn et drømmebilde om USAs tidligere storhet og lover å stenge ute innvandrere som «forgifter vårt lands blod».
Slike løfter vil utvilsomt appellere til noen unge mennesker av de samme grunnene som gjorde at mange unge mennesker tidligere ble tiltrukket av venstreorienterte idealer. Som en 18 år gammel tysker nylig sa tilFinancial Times, har han til hensikt å stemme på Alternativ for Tyskland (AfD) i valget til Europaparlamentet fordi ytre høyre-partiet tilbyr et «klart brudd med en dyster nåtid og en lys visjon for framtiden».
Veltalende høyreekstremister kan også tiltrekke seg unge menn som synes det er kult å bryte moderne sosiale tabuer knyttet til maskulin dominans og privilegier. Men uansett hva appellen er, har den ingenting med konservatisme å gjøre. Høyreledere som Trump, Wilders og Salvini er ikke konservative – deres primære mål er å forstyrre og ødelegge.
Konservatismen befinner seg nå i større grad på den andre siden. Veteranpolitikere som Biden, som prøver å bevare det liberale demokratiets etablerte institusjoner – et uavhengig rettsvesen, en fri presse og frie og rettferdige valg – står imot den tiltagende bølgen av radikal populisme. Å bygge eller gjenoppbygge disse institusjonene etter katastrofene under andre verdenskrig var en gang et progressivt prosjekt. I dag er det et konservativt prosjekt å beskytte disse institusjonene mot de som ønsker å ødelegge dem og som griper enhver mulighet til å gå til angrep på dommere, lovgivere og borgere som forsvarer dem.
For unge mennesker som er begeistret for utsiktene til radikale endringer, kan 81 år gamle Biden virke som en levning fra fortiden som klamrer seg til et foreldet system. Man kan argumentere, slik jeg ville ha gjort, at gradvise demokratiske endringer er å foretrekke framfor å knuse den eksisterende ordenen. Men et slikt budskap vil sannsynligvis ikke bidra til at rastløse unge mennesker finner veien tilbake til etablerte sentrum-venstre partier. Mens Bidens forgjenger, Barack Obama, klarte å gjøre nettopp dette en stund, skuffet han til slutt mange av sine yngre tilhengere ved ikke å være radikal nok.
Trump trenger ikke å overbevise mange unge mennesker om å stemme på ham. Hvis mange nok av de unge velgerne unnlater å stemme på Biden – fordi han er for gammel, for konservativ eller for pro-israelsk – kan Trump vinne presidentvalget i november. Hvis han blir valgt, vil han fortsette å bryte normene og undergrave institusjonene som er avgjørende for at demokratiet skal fungere.
Framtidige generasjoner må muligens jobbe hardt for å rette opp skaden. Men kanskje vil denne innsatsen kunne gi ny drivkraft blant unge mennesker til å gjenoppbygge verden slik at den blir et bedre sted. Man kan bare håpe at de vil lykkes.
Oversatt av Marius Gustavson