CAMBRIDGE – Vi bør aldri glemme at i et historisk perspektiv er vi heldige som lever nå. Gjennom mesteparten av menneskehetens historie var livet «ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort» — for å sitere Thomas Hobbes. Men ikke lenger. Hungersnød og sult forekommer sjeldnere, levestandarden er blitt høyere for folk flest, og utbredelsen av ekstrem fattigdom er kraftig redusert de siste tiårene.
En brite som ble født for 200 år siden hadde en forventet levealder på rundt 40 år. Forventet levealder i dag er over 60 år, selv i de deler av verden der folk har dårligst helse.
Disse utrolige forbedringene har blitt ledsaget av katastrofale farer. Det er mulig at koronaviruset har vekket oss opp av dvalen, men det er fortsatt et stykke igjen før vi fullt ut erkjenner farene vi står overfor.
Framskrittene de siste to hundre årene er et resultat av industrialisering og stadig bedre kunnskap og teknologi. Men denne prosessen har også hatt sine negative sider. Ut fra ønsket om stadig mer velstand, har bedrifter og myndigheter kuttet kostnader, økt produktiviteten og maksimert profitten. Utviklingen har i noen tilfeller forårsaket forstyrrelser som har ført til at millioner av mennesker har endt opp utarmede og uten arbeid.
I lang tid ble gruvearbeidere og fabrikkansatte brutalt tvunget til å yte stadig mer, helt til de organiserte seg og sikret seg en plass ved forhandlingsbordet. Den tidlige industrialiseringen førte også med seg økt bruk av slavearbeid og en kamp om tilgangen til naturressurser. Dette ledet til voldsomme kriger og brutale former for maktutøvelse og koloniherredømme.
Disse overgrepene var verken unntaksvise eller uunngåelige. Mange av disse formene for maktmisbruk har siden blitt korrigert av markedsøkonomien, arbeidsmarkedsreformer, reguleringer og nye (og gjerne demokratiske) institusjoner. Men andre utilsiktede virkninger av industrialiseringen må fortsatt møtes med reformer og politiske tiltak. Blant bekymringene er faren for globale katastrofer, ikke minst følgene av menneskeskapte klimaendringer. Den globale oppvarmingen er kanskje det fremste eksempelet på hvordan økonomiske framskritt kan føre til eksistensielle trusler.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
Et beslektet problem er tapet av biologisk mangfold. Ifølge beregninger, utryddes arter i dag 100 til 1000 ganger raskere enn i den førindustrielle tidsalderen. Vi forstår fortsatt ikke de fulle konsekvensene av denne destabiliseringen av naturen.
Den tredje globale trusselen er faren for atomkrig. Kunnskapen som gjorde det mulig for oss å splitte atomet er et eksempel på hvordan vi har lært oss å beherske naturen. Men den er også et eksempel på hvordan forskning og teknologi kan misbrukes. Selv om atomteknologien også kan anvendes til fredelige formål (og på kort sikt også spille en rolle i kampen mot klimaendringene), har den største konsekvensen av atomalderen vært garantert gjensidig ødeleggelse (MAD). I likhet med klimaendringene og tapet av biologisk mangfold, utgjør atomteknologien en fare som vi ikke fullt ut forstår. Og nå trapper atommaktene igjen opp den kjernefysiske kapasiteten.
En fjerde fare er kunstig intelligens, som kan føre til former for teknologi som vi ikke er i stand til å kontrollere. I tillegg til faren for at supersmarte algoritmer vil utslette menneskeheten, kan kunstig intelligens også brukes til overvåking og undertrykking. Dette kan bane vei for en ny form for trelldom. Noen lands styresmakter er allerede i ferd med å utvikle kunstig intelligens og selvstyrende våpen som kan brukes til skremmende formål, spesielt hvis teknologien ender opp i gale hender.
Selv om ingen kan benekte disse farene, har folk en tendens til å undervurdere sannsynligheten for katastrofale utfall. Men dette er en feilslutning. I løpet av det tyvende århundret var verden nær ved atomkrig flere ganger. Fordi vi var heldige, og unnslapp dette, antar vi i dag at faren for atomkrig aldri var så høy som det den egentlig var.
Men la oss se på historien kontrafaktisk. Hvor hadde vi vært i dag dersom Vasili Alexandrovich Arkhipov ikke hadde avverget en atomkrig. Da Cubakrisen tilspisset seg, trodde flere russiske offiserer feilaktig at de var under amerikansk angrep. Arkhipov, som var nestkommanderende ombord på en sovjetisk atomubåt, anmodet innstendig om ikke å gå til angrep. Hadde han ikke gjort dette, ville vi neppe ha lest bøker i dag om hvordan verden har blitt et mindre voldelig sted de siste tiårene.
De som innser hvilken fare klimaendringene og kunstig intelligens faktisk utgjør trekker gjerne konklusjonen at endringer i den økonomiske veksten vil løse problemene. De hevder at lavere vekst eller en reversering av produksjon, investeringer og innovasjon er det som må til for å kutte i klimagasser, bevare naturen og anvende teknologien på en fornuftig måte.
Men lavere (eller negativ) vekst og teknologisk oppbremsing er verken oppnåelig eller tilrådelig. Det er fortsatt langt igjen til vi har utryddet all fattigdom i verden. Det folk i både rike og fattige land trenger nå, mer enn noe annet, er gode jobber og virksomheter som anvender teknologi til det beste for folk flest. Uten trygge arbeidsforhold og sikker inntektsvekst, vil verken valget av Donald Trump eller Boris Johnson være siste gang høyrepopulister utfordrer de etablerte demokratiene.
Det ansvarlige alternativet er å finne fram til en ny vekststrategi som vektlegger de teknologiske nyvinningene vi trenger for å møte de globale farene. Vi bør skape reguleringsrammer som stimulerer bedrifter og gründere til å utvikle den teknologien vi faktisk trenger, framfor den som bare øker selskapenes profitt og markedsandeler — og kommer en liten elite til gode. Vi må også, i større grad, vektlegge fordeling og inkluderende vekst, slik at vi ikke gjentar fortidens feil.
Selv om vår innsats så langt i kampen mot klimaendringene ikke er så mye å skryte av, har vi i det minste kommet dit hen at fornybar energi er et reelt alternativ til fossile drivstoff. Denne utviklingen er et resultat av teknologiske framskritt. Disse finner sted innen rammene av en regulert markedsøkonomi som sørger for at bedrifter svarer på incentiver i form av karbonavgifter (spesielt i Europa), subsidier og forbrukerpreferanser.
Den samme oppskriften kan fungere i kampen mot andre katastrofale farer. Første steg er å erkjenne at farene er reelle. Kun da kan vi starte arbeidet med å bygge bedre institusjoner som legger til rette for at myndigheter og markeder frambringer resultater som er i menneskehetens felles interesse.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Increasingly severe water shortages represent a human-made crisis that can be resolved through human interventions. The situation demands new thinking about the economics of this critical resource and how to manage it through mission-oriented strategies that span all levels of governance.
call attention to a global problem that demands far more attention from policymakers at all levels.
Although Kamala Harris is largely aligned with Joe Biden on many global and strategic issues, her unique worldview promises a distinct form of leadership on the international stage. Not only would US foreign policy shift under a Harris administration; it could change in highly consequential ways.
considers how the Democratic presidential nominees' views compare to Joe Biden's.
CAMBRIDGE – Vi bør aldri glemme at i et historisk perspektiv er vi heldige som lever nå. Gjennom mesteparten av menneskehetens historie var livet «ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort» — for å sitere Thomas Hobbes. Men ikke lenger. Hungersnød og sult forekommer sjeldnere, levestandarden er blitt høyere for folk flest, og utbredelsen av ekstrem fattigdom er kraftig redusert de siste tiårene.
En brite som ble født for 200 år siden hadde en forventet levealder på rundt 40 år. Forventet levealder i dag er over 60 år, selv i de deler av verden der folk har dårligst helse.
Disse utrolige forbedringene har blitt ledsaget av katastrofale farer. Det er mulig at koronaviruset har vekket oss opp av dvalen, men det er fortsatt et stykke igjen før vi fullt ut erkjenner farene vi står overfor.
Framskrittene de siste to hundre årene er et resultat av industrialisering og stadig bedre kunnskap og teknologi. Men denne prosessen har også hatt sine negative sider. Ut fra ønsket om stadig mer velstand, har bedrifter og myndigheter kuttet kostnader, økt produktiviteten og maksimert profitten. Utviklingen har i noen tilfeller forårsaket forstyrrelser som har ført til at millioner av mennesker har endt opp utarmede og uten arbeid.
I lang tid ble gruvearbeidere og fabrikkansatte brutalt tvunget til å yte stadig mer, helt til de organiserte seg og sikret seg en plass ved forhandlingsbordet. Den tidlige industrialiseringen førte også med seg økt bruk av slavearbeid og en kamp om tilgangen til naturressurser. Dette ledet til voldsomme kriger og brutale former for maktutøvelse og koloniherredømme.
Disse overgrepene var verken unntaksvise eller uunngåelige. Mange av disse formene for maktmisbruk har siden blitt korrigert av markedsøkonomien, arbeidsmarkedsreformer, reguleringer og nye (og gjerne demokratiske) institusjoner. Men andre utilsiktede virkninger av industrialiseringen må fortsatt møtes med reformer og politiske tiltak. Blant bekymringene er faren for globale katastrofer, ikke minst følgene av menneskeskapte klimaendringer. Den globale oppvarmingen er kanskje det fremste eksempelet på hvordan økonomiske framskritt kan føre til eksistensielle trusler.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
Et beslektet problem er tapet av biologisk mangfold. Ifølge beregninger, utryddes arter i dag 100 til 1000 ganger raskere enn i den førindustrielle tidsalderen. Vi forstår fortsatt ikke de fulle konsekvensene av denne destabiliseringen av naturen.
Den tredje globale trusselen er faren for atomkrig. Kunnskapen som gjorde det mulig for oss å splitte atomet er et eksempel på hvordan vi har lært oss å beherske naturen. Men den er også et eksempel på hvordan forskning og teknologi kan misbrukes. Selv om atomteknologien også kan anvendes til fredelige formål (og på kort sikt også spille en rolle i kampen mot klimaendringene), har den største konsekvensen av atomalderen vært garantert gjensidig ødeleggelse (MAD). I likhet med klimaendringene og tapet av biologisk mangfold, utgjør atomteknologien en fare som vi ikke fullt ut forstår. Og nå trapper atommaktene igjen opp den kjernefysiske kapasiteten.
En fjerde fare er kunstig intelligens, som kan føre til former for teknologi som vi ikke er i stand til å kontrollere. I tillegg til faren for at supersmarte algoritmer vil utslette menneskeheten, kan kunstig intelligens også brukes til overvåking og undertrykking. Dette kan bane vei for en ny form for trelldom. Noen lands styresmakter er allerede i ferd med å utvikle kunstig intelligens og selvstyrende våpen som kan brukes til skremmende formål, spesielt hvis teknologien ender opp i gale hender.
Selv om ingen kan benekte disse farene, har folk en tendens til å undervurdere sannsynligheten for katastrofale utfall. Men dette er en feilslutning. I løpet av det tyvende århundret var verden nær ved atomkrig flere ganger. Fordi vi var heldige, og unnslapp dette, antar vi i dag at faren for atomkrig aldri var så høy som det den egentlig var.
Men la oss se på historien kontrafaktisk. Hvor hadde vi vært i dag dersom Vasili Alexandrovich Arkhipov ikke hadde avverget en atomkrig. Da Cubakrisen tilspisset seg, trodde flere russiske offiserer feilaktig at de var under amerikansk angrep. Arkhipov, som var nestkommanderende ombord på en sovjetisk atomubåt, anmodet innstendig om ikke å gå til angrep. Hadde han ikke gjort dette, ville vi neppe ha lest bøker i dag om hvordan verden har blitt et mindre voldelig sted de siste tiårene.
De som innser hvilken fare klimaendringene og kunstig intelligens faktisk utgjør trekker gjerne konklusjonen at endringer i den økonomiske veksten vil løse problemene. De hevder at lavere vekst eller en reversering av produksjon, investeringer og innovasjon er det som må til for å kutte i klimagasser, bevare naturen og anvende teknologien på en fornuftig måte.
Men lavere (eller negativ) vekst og teknologisk oppbremsing er verken oppnåelig eller tilrådelig. Det er fortsatt langt igjen til vi har utryddet all fattigdom i verden. Det folk i både rike og fattige land trenger nå, mer enn noe annet, er gode jobber og virksomheter som anvender teknologi til det beste for folk flest. Uten trygge arbeidsforhold og sikker inntektsvekst, vil verken valget av Donald Trump eller Boris Johnson være siste gang høyrepopulister utfordrer de etablerte demokratiene.
Det ansvarlige alternativet er å finne fram til en ny vekststrategi som vektlegger de teknologiske nyvinningene vi trenger for å møte de globale farene. Vi bør skape reguleringsrammer som stimulerer bedrifter og gründere til å utvikle den teknologien vi faktisk trenger, framfor den som bare øker selskapenes profitt og markedsandeler — og kommer en liten elite til gode. Vi må også, i større grad, vektlegge fordeling og inkluderende vekst, slik at vi ikke gjentar fortidens feil.
Selv om vår innsats så langt i kampen mot klimaendringene ikke er så mye å skryte av, har vi i det minste kommet dit hen at fornybar energi er et reelt alternativ til fossile drivstoff. Denne utviklingen er et resultat av teknologiske framskritt. Disse finner sted innen rammene av en regulert markedsøkonomi som sørger for at bedrifter svarer på incentiver i form av karbonavgifter (spesielt i Europa), subsidier og forbrukerpreferanser.
Den samme oppskriften kan fungere i kampen mot andre katastrofale farer. Første steg er å erkjenne at farene er reelle. Kun da kan vi starte arbeidet med å bygge bedre institusjoner som legger til rette for at myndigheter og markeder frambringer resultater som er i menneskehetens felles interesse.
Oversatt av Marius Gustavson