KAIRO – Mer enn 20 000 afrikanere mistet livet i voldelige konflikter i 2020. Det er nesten ti ganger så mange som for ti år siden. Samtidig, og muligens ikke tilfeldig, har rivaliseringen mellom Kina og USA eskalert kraftig. En ny kald krig — denne gangen mellom USA og Kina — kombinert med andre regionale sikkerhetsutfordringer, kan få katastrofale konsekvenser for den økonomiske utviklingen og det grønne skiftet i Afrika.
Den dramatiske økningen av høyintensive konflikter i Afrika har falt sammen i tid med to andre store trender: utvidelsen av transnasjonale terroristnettverk, bl.a. som følge av en overflod av omflakkende fremmedkrigere, og spredningen av utenlandske militærbaser samtidig som de geopolitiske gnisningene mellom Kina og USA tiltar. Den globale maktkampen har gitt opphav til stedfortrederkonflikter mange steder i Afrika, deriblant i Etiopia der hovedkvarteret til Den afrikanske union ligger, samtidig som USA og Kina kappes om kontroll over naturressurser og strategiske handelsruter.
I 2019 var det 13 ikke-afrikanske land som gjennomførte militæroperasjoner på afrikansk jord — flere operasjoner av fremmede lands styrker enn i noen andre verdensdeler. Og de fleste av disse landene har flere baser rundt om på kontinentet. Det er minst 47 utenlandske baser i Afrika. USA er det landet som kontrollerer flest baser, fulgt av Frankrike. Både Kina og Japan etablerte sine første oversjøiske militærbaser siden andre verdenskrig i Djibouti, som er det eneste landet i verden der man finner både amerikanske og kinesiske baser.
Stadig flere ikke-afrikanske land påvirker resultatet av lokale konflikter, fra Sentral-Afrika og Sahel til Afrikas Horn og Nord-Afrika. USA har invitert mange land i regionen til å bli med i en allianse med mål om å legge hindringer i veien for Kinas oversjøiske ambisjoner. I 2018 la USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton frem en ny amerikansk strategi for Afrika og advarte afrikanske ledere som ikke støttet USA diplomatisk, om at de ikke kunne forvente så mye bistand fra USA i fremtiden. Boltons uttalelser la grunnlaget for en gjenopprettelse av betinget utviklingshjelp der geopolitiske hensyn fremfor avkastning på investeringer i stor grad bestemmer de rike landenes bruk av ressurser i kapitalfattige økonomier.
På 1950-tallet kalte den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower stedfortrederkriger «verdens rimeligste forsikring». Tanken var at de menneskelige kostnadene og den politiske risikoen var begrenset for de som var involvert i slik «forsikring». Men disse konfliktene er ekstremt kostbare for landene der de finner sted.
Foruten å føre til at mange mennesker mister livet, bidrar stedfortrederkrigene i Afrika til å forlenge usikkerheten og låse land fast i en negativ spiral der fattigdommen overføres fra generasjon til generasjon. Disse krigene tapper også afrikanske land for begrensede valutareserver og gjør det like begrensede finanspolitiske handlingsrommet enda mindre. Samtidig bidrar de til å reversere demokratiseringen, noe vi kan se av stadig flere militærkupp.
Secure your copy of PS Quarterly: The Climate Crucible
The newest issue of our magazine, PS Quarterly: The Climate Crucible, is here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
Afrikanske lands myndigheter bruker stadig mer penger på militæret som legger beslag på en stadig større del av disse landenes statsbudsjett. Dette står i kontrast til en generell nedgang i andre deler av verden. Den militære pengebruken forsterker de allerede eksisterende utfordringene med den makroøkonomiske styringen. Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), ble det brukt mer enn 43 milliarder dollar på militære utgifter i Afrika i 2020, opp fra 15 milliarder på 1990-tallet. Forsvarsutgiftene utgjorde i snitt 8,2 % av de offentlige budsjettene i Afrika i 2020. Til sammenligning er det (ikke-vektede) globale gjennomsnittet 6,5 %. Andelen er betydelig høyere i land med pågående konflikter, som Mali (18 %) og Burkina Faso (12 %).
Og det er der de raskeste økningene i forsvarsbudsjettene har funnet sted. Ifølge SIPRI: I tre av de fem afrikanske landene der militære utgifter vokser mest markant — Mali, opp 339 % det siste tiåret, Niger (288 %) og Burkina Faso (238 %) – bekjemper myndighetene terroristnettverk i Sahel, en svært fattig region som strekker seg på tvers av det afrikanske kontinentet fra Senegal til Sudan og Eritrea.
Selv før koronakrisen, sto de fleste fattige land i Afrika allerede overfor enorme og vedvarende finansieringsgap i forbindelse med infrastrukturprosjekter. Og de økte militærbudsjettene har ofte kommet på bekostning av investeringer i produktive, klimarobuste prosjekter. Disse endringene i offentlige budsjetter undergraver de politiske beslutningstakernes evne til å bruke robuste offentlige investeringer til å bringe inn privat kapital og dermed opprettholde den langsiktige vekstbanen som skal til for å tette det globale inntektsgapet.
Økt politisk risiko og faren for konflikter virker også avskrekkende på investeringer og bidrar til økte lånekostnader. For å ta et eksempel: I februar 2021 ble kredittverdigheten til de etiopiske myndighetene nedgradert av Fitch Ratings. Rating-byrået oppga bl.a. følgende grunner til dette: den forverrede sikkerheten og den usikre politiske situasjonen som følge av borgerkrig og økte regionale gnisninger.
Arrene etter den kalde krigen — som tok livet av millioner av afrikanere og som i stor grad var ansvarlig for det tapte tiåret som førte til et stadig større inntektsgap mellom Afrika og resten av verden — er fortsatt ferske, og regionen har ikke råd til en gjentagelse. I tillegg til den kalde krigens enorme menneskelige og økonomiske kostnader, forsterket den også den politiske fragmenteringen i Afrika ettersom ulike land allierte seg med enten Vesten eller den sovjetiske blokken. Splittelsen bidro til vedvarende markedsfragmentering, forsterket kolonitidens grenser og underminerte regional integrasjon og handel på tvers av grensene. En ny kald krig vil også svekke det pågående arbeidet for å øke integrasjonen i regi av den gryende afrikanske frihandelssonen (African Continental Free Trade Area).
Ved å underordne vekst- og utviklingsmål til sikkerhetsprioriteringer, vil man kun forsterke fattigdommen som overføres fra generasjon til generasjon, forsterke migrasjonspresset og skade miljøet. Det vil også bidra til å hemme klimatilpasninger og tiltak som skal dempe klimaendringene. Disse farene vil ytterligere øke ettersom politiske beslutningstakere føler at de må lede knappe ressurser bort fra investeringer i infrastruktur — investeringer som må til for at de afrikanske landene kan få flere økonomiske ben å stå på og fremskynde disse landenes integrasjon i den globale økonomien.
Gjennom flere århundre så kolonimakter og senere supermakter på Afrika utelukkende ut fra disse maktenes egne økonomiske, sikkerhetspolitiske og geopolitiske interesser. Dette underminerte langsiktige investeringer og regional integrasjon, noe som bidro til stor økonomisk vekst andre steder i verden. I dag bidrar den samme mentaliteten — nå nørt opp av gnisningene mellom USA og Kina — til å forlenge og forsterke usikkerheten. Dette holder afrikanske land, spesielt i Sahel, fanget både i en «konfliktfelle» og en «fattigdomsfella» — og dermed fanget i en negativ spiral.
Som John Maynard Keynes sa: «Problemet er ikke like mye å utvikle nye ideer, som å kvitte seg med gamle». Det vil ikke være lett å bryte med holdninger og tankesett fra den kalde krigen, spesielt i et endrende geopolitisk landskap der spredningen av teknologi reduserer de direkte kostnadene som bæres av de som «sponser» stedfortrederkrigene. Men det er avgjørende for å fremme Afrikas fremtidige velstand, dempe migrasjonspresset, bekjempe klimaendringene og redde uskyldige liv.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The finance underpinning supply chains is crucial, but too many small businesses in emerging and developing economies cannot access it, cutting them off from the benefits of global trade. Plucking this relatively low-hanging fruit can drive progress toward many development goals at once.
show how a lack of supply-chain finance keeps many businesses and economies on the sidelines.
Diane Coyle
advocates a new public philosophy that rejects viewing “government” and “market” as opposites, explains why time-use data must shape technological development, warns that policymakers are devising AI regulation in a thick conceptual fog, and more.
Log in/Register
Please log in or register to continue. Registration is free and requires only your email address.
KAIRO – Mer enn 20 000 afrikanere mistet livet i voldelige konflikter i 2020. Det er nesten ti ganger så mange som for ti år siden. Samtidig, og muligens ikke tilfeldig, har rivaliseringen mellom Kina og USA eskalert kraftig. En ny kald krig — denne gangen mellom USA og Kina — kombinert med andre regionale sikkerhetsutfordringer, kan få katastrofale konsekvenser for den økonomiske utviklingen og det grønne skiftet i Afrika.
Den dramatiske økningen av høyintensive konflikter i Afrika har falt sammen i tid med to andre store trender: utvidelsen av transnasjonale terroristnettverk, bl.a. som følge av en overflod av omflakkende fremmedkrigere, og spredningen av utenlandske militærbaser samtidig som de geopolitiske gnisningene mellom Kina og USA tiltar. Den globale maktkampen har gitt opphav til stedfortrederkonflikter mange steder i Afrika, deriblant i Etiopia der hovedkvarteret til Den afrikanske union ligger, samtidig som USA og Kina kappes om kontroll over naturressurser og strategiske handelsruter.
I 2019 var det 13 ikke-afrikanske land som gjennomførte militæroperasjoner på afrikansk jord — flere operasjoner av fremmede lands styrker enn i noen andre verdensdeler. Og de fleste av disse landene har flere baser rundt om på kontinentet. Det er minst 47 utenlandske baser i Afrika. USA er det landet som kontrollerer flest baser, fulgt av Frankrike. Både Kina og Japan etablerte sine første oversjøiske militærbaser siden andre verdenskrig i Djibouti, som er det eneste landet i verden der man finner både amerikanske og kinesiske baser.
Stadig flere ikke-afrikanske land påvirker resultatet av lokale konflikter, fra Sentral-Afrika og Sahel til Afrikas Horn og Nord-Afrika. USA har invitert mange land i regionen til å bli med i en allianse med mål om å legge hindringer i veien for Kinas oversjøiske ambisjoner. I 2018 la USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton frem en ny amerikansk strategi for Afrika og advarte afrikanske ledere som ikke støttet USA diplomatisk, om at de ikke kunne forvente så mye bistand fra USA i fremtiden. Boltons uttalelser la grunnlaget for en gjenopprettelse av betinget utviklingshjelp der geopolitiske hensyn fremfor avkastning på investeringer i stor grad bestemmer de rike landenes bruk av ressurser i kapitalfattige økonomier.
På 1950-tallet kalte den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower stedfortrederkriger «verdens rimeligste forsikring». Tanken var at de menneskelige kostnadene og den politiske risikoen var begrenset for de som var involvert i slik «forsikring». Men disse konfliktene er ekstremt kostbare for landene der de finner sted.
Foruten å føre til at mange mennesker mister livet, bidrar stedfortrederkrigene i Afrika til å forlenge usikkerheten og låse land fast i en negativ spiral der fattigdommen overføres fra generasjon til generasjon. Disse krigene tapper også afrikanske land for begrensede valutareserver og gjør det like begrensede finanspolitiske handlingsrommet enda mindre. Samtidig bidrar de til å reversere demokratiseringen, noe vi kan se av stadig flere militærkupp.
Secure your copy of PS Quarterly: The Climate Crucible
The newest issue of our magazine, PS Quarterly: The Climate Crucible, is here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.
Subscribe Now
Afrikanske lands myndigheter bruker stadig mer penger på militæret som legger beslag på en stadig større del av disse landenes statsbudsjett. Dette står i kontrast til en generell nedgang i andre deler av verden. Den militære pengebruken forsterker de allerede eksisterende utfordringene med den makroøkonomiske styringen. Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), ble det brukt mer enn 43 milliarder dollar på militære utgifter i Afrika i 2020, opp fra 15 milliarder på 1990-tallet. Forsvarsutgiftene utgjorde i snitt 8,2 % av de offentlige budsjettene i Afrika i 2020. Til sammenligning er det (ikke-vektede) globale gjennomsnittet 6,5 %. Andelen er betydelig høyere i land med pågående konflikter, som Mali (18 %) og Burkina Faso (12 %).
Og det er der de raskeste økningene i forsvarsbudsjettene har funnet sted. Ifølge SIPRI: I tre av de fem afrikanske landene der militære utgifter vokser mest markant — Mali, opp 339 % det siste tiåret, Niger (288 %) og Burkina Faso (238 %) – bekjemper myndighetene terroristnettverk i Sahel, en svært fattig region som strekker seg på tvers av det afrikanske kontinentet fra Senegal til Sudan og Eritrea.
Selv før koronakrisen, sto de fleste fattige land i Afrika allerede overfor enorme og vedvarende finansieringsgap i forbindelse med infrastrukturprosjekter. Og de økte militærbudsjettene har ofte kommet på bekostning av investeringer i produktive, klimarobuste prosjekter. Disse endringene i offentlige budsjetter undergraver de politiske beslutningstakernes evne til å bruke robuste offentlige investeringer til å bringe inn privat kapital og dermed opprettholde den langsiktige vekstbanen som skal til for å tette det globale inntektsgapet.
Økt politisk risiko og faren for konflikter virker også avskrekkende på investeringer og bidrar til økte lånekostnader. For å ta et eksempel: I februar 2021 ble kredittverdigheten til de etiopiske myndighetene nedgradert av Fitch Ratings. Rating-byrået oppga bl.a. følgende grunner til dette: den forverrede sikkerheten og den usikre politiske situasjonen som følge av borgerkrig og økte regionale gnisninger.
Arrene etter den kalde krigen — som tok livet av millioner av afrikanere og som i stor grad var ansvarlig for det tapte tiåret som førte til et stadig større inntektsgap mellom Afrika og resten av verden — er fortsatt ferske, og regionen har ikke råd til en gjentagelse. I tillegg til den kalde krigens enorme menneskelige og økonomiske kostnader, forsterket den også den politiske fragmenteringen i Afrika ettersom ulike land allierte seg med enten Vesten eller den sovjetiske blokken. Splittelsen bidro til vedvarende markedsfragmentering, forsterket kolonitidens grenser og underminerte regional integrasjon og handel på tvers av grensene. En ny kald krig vil også svekke det pågående arbeidet for å øke integrasjonen i regi av den gryende afrikanske frihandelssonen (African Continental Free Trade Area).
Ved å underordne vekst- og utviklingsmål til sikkerhetsprioriteringer, vil man kun forsterke fattigdommen som overføres fra generasjon til generasjon, forsterke migrasjonspresset og skade miljøet. Det vil også bidra til å hemme klimatilpasninger og tiltak som skal dempe klimaendringene. Disse farene vil ytterligere øke ettersom politiske beslutningstakere føler at de må lede knappe ressurser bort fra investeringer i infrastruktur — investeringer som må til for at de afrikanske landene kan få flere økonomiske ben å stå på og fremskynde disse landenes integrasjon i den globale økonomien.
Gjennom flere århundre så kolonimakter og senere supermakter på Afrika utelukkende ut fra disse maktenes egne økonomiske, sikkerhetspolitiske og geopolitiske interesser. Dette underminerte langsiktige investeringer og regional integrasjon, noe som bidro til stor økonomisk vekst andre steder i verden. I dag bidrar den samme mentaliteten — nå nørt opp av gnisningene mellom USA og Kina — til å forlenge og forsterke usikkerheten. Dette holder afrikanske land, spesielt i Sahel, fanget både i en «konfliktfelle» og en «fattigdomsfella» — og dermed fanget i en negativ spiral.
Som John Maynard Keynes sa: «Problemet er ikke like mye å utvikle nye ideer, som å kvitte seg med gamle». Det vil ikke være lett å bryte med holdninger og tankesett fra den kalde krigen, spesielt i et endrende geopolitisk landskap der spredningen av teknologi reduserer de direkte kostnadene som bæres av de som «sponser» stedfortrederkrigene. Men det er avgjørende for å fremme Afrikas fremtidige velstand, dempe migrasjonspresset, bekjempe klimaendringene og redde uskyldige liv.
Oversatt av Marius Gustavson