NEW YORK – Russlands president Vladimir Putin holdt nylig en tale i Volgograd, byen som tidligere het Stalingrad. Han viste til grusomhetene som fant sted der under andre verdenskrig og brukte de til å rettferdiggjøre sin egen invasjon av Ukraina. «Igjen og igjen må vi slå tilbake aggresjonen fra Vesten, som står samlet.» Dette sa han uten å fortrekke en mine og uten å nevne at Storbritannia og USA var Sovjetunionens allierte under krigen. Putin la også til at da som nå blir Russland truet av tyske tanks og er nå tvunget til å forsvare seg mot «den nazistiske ideologi i sin moderne form».
Dette er selvsagt en ondsinnet forvrengning av historien, kynisk framført på stedet der mer enn én million sovjetiske og tyske soldater mistet livet i det dødeligste slaget under andre verdenskrig. Russland forsvarer seg ikke. Russland har invadert en suveren stat der presidenten, Volodymyr Zelenskyj, er en jødisk mann som mistet slektninger under holocaust. Antydningen om at nazi-ideologi er det som driver Zelenskyj og hans ukrainske medborgere til å forsvare landet sitt mot russisk aggresjon er latterlig, selv til Putin å være.
Når det gjelder påstanden om at tyske tanks truer Russland: Årsaken til at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz virket nølende og brukte tid på å si ja til å sende 14 Leopard 2-stridsvogner til Ukraina var fordi han ikke ønsket at Tyskland skulle bli sett på som et militært leder-land. Scholz gikk kun med på å sende stridsvogner etter at USAs president Joe Biden til slutt sa ja til å forsyne Ukraina med M1 Abrams-stridsvogner, etter å ha sagt nei i flere måneder.
I likhet med Putin, viser tyske ledere ofte til andre verdenskrig, noen ganger til det kjedsommelige. Men konklusjonene de trekker fra krigen er det motsatte av Putins sjåvinistiske militarisme. En uke før Putins tale i Volgograd, fant det tyske parlamentets årlige minnemarkering av holocaust sted. Olaf Scholz brukte anledningen til å vektlegge Tysklands historiske ansvar for drapet på millioner av jøder. En slik erkjennelse er avgjørende for å sørge for at en slik forbrytelse aldri finner sted igjen. Forbundsdagspresident Bärbel Bas startet minnemarkeringen med å påpeke den tiltagende antisemittismen i Tyskland og kalte de som bagatelliserer holocaust for en «skam for landet».
Noen kommentatorer har kritisert Scholz for at han ikke har villet innta en mer aktiv rolle i å støtte Ukraina og hevder at han ikke har trukket riktig lærdom av historien. Men hans avsmak for militær aggresjon er et uttrykk for etterkrigspasifismen som formet tyske ledere fra hans generasjon. Og Tysklands tidligere beslutning om å basere seg på russisk gass kan sees på som et ledd i landets forsøk på å bruke handel og gjensidig avhengighet som et forebyggende middel mot krig. Men etter at Russland invaderte Ukraina har Tyskland blitt sterkt oppfordret av sine allierte til å revurdere sin pasifistiske utenrikspolitikk, innta en ledende militær rolle og hjelpe til med med å forsvare Ukraina, et land som ble brutalt behandlet av Tyskland i fortiden.
Vold og brutalitet er ofte motivert av minnet om historisk urett. Det gjelder også holocaust. F.eks. viser israelske politikere på høyresiden, ledet an av statsminister Benjamin Netanyahu, ofte til det reelle historiske traumet fra holocaust til å rettferdiggjøre undertrykkelsen — ofte voldelig — av palestinere i de okkuperte områdene og i områdene som er innenfor det som var landets grenser før 1967.
Så betyr det at minner om holocaust og andre traumatiske historiske hendelser er dømt til å bli utnyttet og manipulert av politiske opportunister og at den reelle historiske betydningen av disse hendelsene for alltid vil bli tilslørt av falske historiske analogier mot bedre vitende eller i ond tro? Hadde George Santayana rett da han formulerte det kjente utsagnet om at «de som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den»?
Ja og nei. Selv om vi kan trekke verdifull lærdom og føle at vi får et bedre perspektiv ved å finne fram til historiske paralleller på tvers av tid og rom, kan det også få oss til å se likheter der sammenligningen ikke treffer helt eller likhetene ikke eksisterer i det hele tatt, noe som i sin tur kan få oss til å trekke feil slutninger.
Groteske eksempler på dette er f.eks. da Michele Bachmann, som tidligere var medlem av Representantenes hus i den amerikanske Kongressen, sammenlignet høyere skatter med holocaust. Et annet grotesk eksempel er nåværende medlem av Representantenes hus (også for republikanerne) Marjorie Taylor Greene som sammenlignet folkehelsetiltak under koronapandemien med jødeforfølgelsen til nazistene. Selv om det kan være fristende å tenke at slike støtende synspunkter skyldes kynisme og ondsinnethet, er årsaken ofte bare ren uvitenhet.
Noen påståtte historiske paralleller, selv om de verken er kyniske eller ondsinnede, er fortsatt til lite hjelp. For å ta et eksempel: Nylig kom den internasjonale Auschwitz-komitéen med en uttalelse som sammenlignet lidelsene til overlevende fra holocaust som lever i Ukraina i dag med de grusomme handlingene de ble utsatt for av nazistene. Men selv om man ikke kan benekte Russlands kriminelle framferd i Ukraina i dag, risikerer man å bagatellisere både Putins grusomheter og holocaust ved å trekke en parallell mellom dem. Putin er ille nok i seg selv — man trenger ikke å sammenligne ham med Hitler.
Det å trekke lærdom fra historien dreier seg om mer enn bare å trekke paralleller. Å undersøke og forstå historien er å forstå hvem vi er, hvorfor visse ting skjedde og hvordan de muligens fortsatt påvirker oss. Men vi bør også være klar over at ting aldri gjentar seg på samme måte.
Dagens politikk må bedømmes ut fra dens konsekvenser i dag, ikke ut fra hvordan den kan knyttes til fortiden. Det er ingen grunn til at en erkjennelse av landets historiske ansvar for holocaust skal forhindre dagens tyskere fra å sende stridsvogner til Ukraina. Likeledes: De forferdelige lidelsene som folket i Sovjetunionen måtte gjennomgå som følge av fremferden til Nazi-Tyskland for snart hundre år siden kan ikke på noen måte rettferdiggjøre Russlands aggresjon i dag.
Som den britiske romanforfatteren L.P. Hartley har skrevet: «Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der.» Dessverre betyr ikke dette at vi nødvendigvis gjør ting bedre nå. Men for å forstå den lærdommen, må vi følge Santayanas råd og undersøke historien svært nøye.
Oversatt av Marius Gustavson
NEW YORK – Russlands president Vladimir Putin holdt nylig en tale i Volgograd, byen som tidligere het Stalingrad. Han viste til grusomhetene som fant sted der under andre verdenskrig og brukte de til å rettferdiggjøre sin egen invasjon av Ukraina. «Igjen og igjen må vi slå tilbake aggresjonen fra Vesten, som står samlet.» Dette sa han uten å fortrekke en mine og uten å nevne at Storbritannia og USA var Sovjetunionens allierte under krigen. Putin la også til at da som nå blir Russland truet av tyske tanks og er nå tvunget til å forsvare seg mot «den nazistiske ideologi i sin moderne form».
Dette er selvsagt en ondsinnet forvrengning av historien, kynisk framført på stedet der mer enn én million sovjetiske og tyske soldater mistet livet i det dødeligste slaget under andre verdenskrig. Russland forsvarer seg ikke. Russland har invadert en suveren stat der presidenten, Volodymyr Zelenskyj, er en jødisk mann som mistet slektninger under holocaust. Antydningen om at nazi-ideologi er det som driver Zelenskyj og hans ukrainske medborgere til å forsvare landet sitt mot russisk aggresjon er latterlig, selv til Putin å være.
Når det gjelder påstanden om at tyske tanks truer Russland: Årsaken til at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz virket nølende og brukte tid på å si ja til å sende 14 Leopard 2-stridsvogner til Ukraina var fordi han ikke ønsket at Tyskland skulle bli sett på som et militært leder-land. Scholz gikk kun med på å sende stridsvogner etter at USAs president Joe Biden til slutt sa ja til å forsyne Ukraina med M1 Abrams-stridsvogner, etter å ha sagt nei i flere måneder.
I likhet med Putin, viser tyske ledere ofte til andre verdenskrig, noen ganger til det kjedsommelige. Men konklusjonene de trekker fra krigen er det motsatte av Putins sjåvinistiske militarisme. En uke før Putins tale i Volgograd, fant det tyske parlamentets årlige minnemarkering av holocaust sted. Olaf Scholz brukte anledningen til å vektlegge Tysklands historiske ansvar for drapet på millioner av jøder. En slik erkjennelse er avgjørende for å sørge for at en slik forbrytelse aldri finner sted igjen. Forbundsdagspresident Bärbel Bas startet minnemarkeringen med å påpeke den tiltagende antisemittismen i Tyskland og kalte de som bagatelliserer holocaust for en «skam for landet».
Noen kommentatorer har kritisert Scholz for at han ikke har villet innta en mer aktiv rolle i å støtte Ukraina og hevder at han ikke har trukket riktig lærdom av historien. Men hans avsmak for militær aggresjon er et uttrykk for etterkrigspasifismen som formet tyske ledere fra hans generasjon. Og Tysklands tidligere beslutning om å basere seg på russisk gass kan sees på som et ledd i landets forsøk på å bruke handel og gjensidig avhengighet som et forebyggende middel mot krig. Men etter at Russland invaderte Ukraina har Tyskland blitt sterkt oppfordret av sine allierte til å revurdere sin pasifistiske utenrikspolitikk, innta en ledende militær rolle og hjelpe til med med å forsvare Ukraina, et land som ble brutalt behandlet av Tyskland i fortiden.
Vold og brutalitet er ofte motivert av minnet om historisk urett. Det gjelder også holocaust. F.eks. viser israelske politikere på høyresiden, ledet an av statsminister Benjamin Netanyahu, ofte til det reelle historiske traumet fra holocaust til å rettferdiggjøre undertrykkelsen — ofte voldelig — av palestinere i de okkuperte områdene og i områdene som er innenfor det som var landets grenser før 1967.
SPRING SALE: Save 40% on all new Digital or Digital Plus subscriptions
Subscribe now to gain greater access to Project Syndicate – including every commentary and our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – starting at just $49.99.
Subscribe Now
Så betyr det at minner om holocaust og andre traumatiske historiske hendelser er dømt til å bli utnyttet og manipulert av politiske opportunister og at den reelle historiske betydningen av disse hendelsene for alltid vil bli tilslørt av falske historiske analogier mot bedre vitende eller i ond tro? Hadde George Santayana rett da han formulerte det kjente utsagnet om at «de som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den»?
Ja og nei. Selv om vi kan trekke verdifull lærdom og føle at vi får et bedre perspektiv ved å finne fram til historiske paralleller på tvers av tid og rom, kan det også få oss til å se likheter der sammenligningen ikke treffer helt eller likhetene ikke eksisterer i det hele tatt, noe som i sin tur kan få oss til å trekke feil slutninger.
Groteske eksempler på dette er f.eks. da Michele Bachmann, som tidligere var medlem av Representantenes hus i den amerikanske Kongressen, sammenlignet høyere skatter med holocaust. Et annet grotesk eksempel er nåværende medlem av Representantenes hus (også for republikanerne) Marjorie Taylor Greene som sammenlignet folkehelsetiltak under koronapandemien med jødeforfølgelsen til nazistene. Selv om det kan være fristende å tenke at slike støtende synspunkter skyldes kynisme og ondsinnethet, er årsaken ofte bare ren uvitenhet.
Noen påståtte historiske paralleller, selv om de verken er kyniske eller ondsinnede, er fortsatt til lite hjelp. For å ta et eksempel: Nylig kom den internasjonale Auschwitz-komitéen med en uttalelse som sammenlignet lidelsene til overlevende fra holocaust som lever i Ukraina i dag med de grusomme handlingene de ble utsatt for av nazistene. Men selv om man ikke kan benekte Russlands kriminelle framferd i Ukraina i dag, risikerer man å bagatellisere både Putins grusomheter og holocaust ved å trekke en parallell mellom dem. Putin er ille nok i seg selv — man trenger ikke å sammenligne ham med Hitler.
Det å trekke lærdom fra historien dreier seg om mer enn bare å trekke paralleller. Å undersøke og forstå historien er å forstå hvem vi er, hvorfor visse ting skjedde og hvordan de muligens fortsatt påvirker oss. Men vi bør også være klar over at ting aldri gjentar seg på samme måte.
Dagens politikk må bedømmes ut fra dens konsekvenser i dag, ikke ut fra hvordan den kan knyttes til fortiden. Det er ingen grunn til at en erkjennelse av landets historiske ansvar for holocaust skal forhindre dagens tyskere fra å sende stridsvogner til Ukraina. Likeledes: De forferdelige lidelsene som folket i Sovjetunionen måtte gjennomgå som følge av fremferden til Nazi-Tyskland for snart hundre år siden kan ikke på noen måte rettferdiggjøre Russlands aggresjon i dag.
Som den britiske romanforfatteren L.P. Hartley har skrevet: «Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der.» Dessverre betyr ikke dette at vi nødvendigvis gjør ting bedre nå. Men for å forstå den lærdommen, må vi følge Santayanas råd og undersøke historien svært nøye.
Oversatt av Marius Gustavson